Dette er ordene til Nehemja, sønn av Hakalja. Det skjedde i måneden Kislev i det tjuende året, mens jeg var i borgen Susa,

at Hanani, en av mine brødre, kom sammen med noen menn fra Juda. Jeg spurte dem om jødene som hadde unnsluppet, de som var tilbake fra fangenskapet, og om Jerusalem.

De sa til meg: «De som er igjen fra fangenskapet der i provinsen er i stor nød og vanære. Jerusalems mur er brutt ned, og portene er brent opp med ild.»

Da jeg hørte disse ordene, satte jeg meg ned og gråt, sørget i flere dager, fastet og ba for himmelens Gud.

Jeg sa: «Jeg ber deg, Herre, himmelens Gud, den store og forferdelige Gud, som holder pakten og viser miskunn mot dem som elsker Ham og holder Hans bud.

La ditt øre nå være oppmerksomt og dine øyne åpne, så du hører din tjeners bønn, som jeg ber for ditt ansikt nå, dag og natt, for Israels barn, dine tjenere, og bekjenner Israels barns synder, som vi har syndet mot deg; både jeg og min fars hus har syndet.

Vi har handlet svært dårlig mot deg, og har ikke holdt budene, forskriftene eller lovene som du befalte din tjener Moses.

Husk, ber jeg deg, ordet du ga din tjener Moses, og sa: 'Dersom dere er utro, vil jeg spre dere blant folkene.

Men hvis dere vender dere til meg og holder mine bud og gjør dem, selv om dere er fordrevet til himmelens ytterste ende, vil jeg samle dere derfra og bringe dere til stedet som jeg har valgt for å la mitt navn bo der.'

De er dine tjenere og ditt folk, som du har gjenløst med din store kraft og med din sterke hånd.

Å, Herre, jeg ber deg, la ditt øre være oppmerksomt til din tjeners bønn og til dine tjeneres bønn, som ønsker å frykte ditt navn. Gi din tjener fremgang i dag, og la ham finne barmhjertighet hos denne mannen.» For jeg var kongens munnskjenk.