Folket klaget, og det mishaget Herren. Og Herren hørte det; hans vrede ble tent, og Herrens ild brant blant dem og fortærte dem som var ytterst i leiren.

Folket ropte til Moses, og da Moses ba til Herren, stilnet ilden.

Han kalte stedet Tabera, fordi Herrens ild hadde brent blant dem.

Og den blandede flokken blant dem begynte å begjære, og Israels barn begynte å gråte igjen og sa: Hvem vil gi oss kjøtt å spise?

Vi husker fisken vi åt gratis i Egypt, agurkene, melonene, purren, løkene og hvitløken.

Men nå er vi tørstet hen; vi har ingenting annet enn dette manna å se på.

Mannaen var som korianderfrø, og dens farge som bedellium.

Folket gikk omkring, samlet det og malte det i håndkvern eller knuste det i morter, kokte det i kjele og laget kaker av det. Det smakte som frisk olje.

Når dugg falt på leiren om natten, falt mannaen sammen med den.

Moses hørte folket gråte etter familiene, hver mann ved inngangen til sitt telt. Da ble Herrens vrede sterkt opptent, og Moses ble også misfornøyd.

Moses sa til Herren: Hvorfor har du gjort dette mot din tjener? Hvorfor har jeg ikke funnet nåde i dine øyne, siden du har lagt byrden av hele dette folket på meg?

Har jeg unnfanget hele dette folk? Har jeg født dem, siden du sier til meg at jeg skal bære dem i min barm, som en pleiefar bærer det diende barn, til det landet du med ed lovet fedrene?

Hvor skal jeg få kjøtt fra til å gi hele dette folk? For de gråter til meg og sier: Gi oss kjøtt så vi kan spise.

Jeg kan ikke bære hele dette folk alene, for det er for tungt for meg.

Hvis du vil gjøre slik mot meg, så drep meg, jeg ber deg, hvis jeg har funnet nåde i dine øyne, så jeg ikke behøver å se min elendighet.

Herren sa til Moses: Samle for meg sytti menn av Israels eldste, som du vet er folkets eldste og ledere. Ta dem med til møteteltet, så de kan stå der med deg.

Jeg vil komme ned og tale med deg der. Jeg vil ta av den ånd som er over deg, og legge den på dem, så de kan bære byrden av folket sammen med deg, så du ikke skal bære den alene.

Si til folket: Hellige dere til i morgen, så skal dere få kjøtt å spise. For dere har grått i Herrens ører og sagt: Hvem vil gi oss kjøtt å spise? Vi hadde det bedre i Egypt. Derfor skal Herren gi dere kjøtt, og dere skal spise.

Dere skal ikke spise i én dag, heller ikke i to dager, ikke i fem dager, ikke i ti, og ikke i tjue dager.

Men en hel måned, inntil det kommer ut av nesene deres, og det blir en motbydel for dere, fordi dere har foraktet Herren som er blant dere og har grått for hans ansikt og sagt: Hvorfor dro vi ut av Egypt?

Moses sa: Folket jeg er blant er seks hundre tusen mann til fots, og du har sagt at du vil gi dem kjøtt, så de kan spise en hel måned.

Skal flokkene og buskapene slaktes for dem, så de kan få nok? Eller skal alle fiskene i sjøen samles for dem, så de kan få nok?

Herren sa til Moses: Er Herrens hånd blitt kort? Nå skal du se om mitt ord vil gå i oppfyllelse for deg eller ikke.

Så gikk Moses ut og fortalte folket Herrens ord, og samlet sytti menn av folkets eldste og stilte dem rundt om teltet.

Herren kom ned i skyen og talte til ham, tok av den ånd som var over ham, og ga den til de sytti eldste. Da ånden hvilte over dem, profeterte de og sluttet ikke.

To menn ble igjen i leiren; den ene het Eldad, og den andre Medad. Ånden hvilte over dem; de var blant de som var skrevet opp, men hadde ikke gått ut til teltet. De profeterte i leiren.

En ung mann løp og fortalte Moses, og sa: Eldad og Medad profeterer i leiren.

Josva, Nuns sønn, Moses' tjener, en av hans unge menn, svarte og sa: Herre Moses, forbød dem!

Moses sa til ham: Er du misunnelig på mine vegne? Jeg skulle ønske at hele Herrens folk var profeter, og at Herren ville gi dem sin ånd.

Moses gikk inn i leiren igjen, han og Israels eldste.

En vind kom fra Herren og førte vaktler fra havet, og lot dem falle ved leiren omkring, en dags reise på den ene siden og en dags reise på den andre siden, rundt om leiren, og omtrent to alen høyt på marken.

Folket sto opp hele den dagen, hele natten og hele neste dag, og samlet vaktlene. Den som samlet minst, samlet ti homer, og de spredte dem rundt omkring leiren.

Mens kjøttet ennå var mellom tennene deres, før det var tygget, ble Herrens vrede opptent mot folket, og Herren slo folket med en veldig pest.

Han kalte stedet Kibrot-Hattava, fordi der begravde de folket som hadde begjært.

Fra Kibrot-Hattava dro folket til Hazerot, og de ble værende i Hazerot.