Og hele menigheten hevet sin stemme og gråt høyt; og folket gråt den natten.

Alle Israels barn klaget mot Moses og Aron, og hele menigheten sa til dem: «Hadde vi bare dødd i Egyptens land! Eller i denne ørkenen, hadde vi bare dødd!»

Hvorfor har Herren ført oss til dette landet, for å falle for sverd, mens våre koner og barn blir bytte? Er det ikke bedre for oss å vende tilbake til Egypt?»

Og de sa til hverandre: «La oss velge en leder og vende tilbake til Egypt.»

Da falt Moses og Aron ned på sitt ansikt foran hele forsamlingen av Israels barn.

Og Josva, Nuns sønn, og Kaleb, Jefunnes sønn, som var blant dem som hadde utforsket landet, rev i stykker sine klær.

Og de talte til hele Israels menighet og sa: «Landet som vi dro igjennom for å utforske det, er et meget godt land.

Hvis Herren har glede i oss, så vil han føre oss inn i dette landet og gi det til oss; et land som flyter med melk og honning.

Bare gjør ikke opprør mot Herren, og frykt ikke for folkene i landet, for de er som brød for oss. Deres beskyttelse har forlatt dem, og Herren er med oss; frykt dem derfor ikke.»

Men hele menigheten truet med å steine dem. Da viste Herrens herlighet seg i tabernaklet for alle Israels barn.

Og Herren sa til Moses: «Hvor lenge skal dette folket forakte meg? Hvor lenge vil de nekte å tro på meg, til tross for alle tegnene jeg har gjort blant dem?

Jeg skal slå dem med pest og avskjære dem; og jeg vil gjøre deg til et større folk enn de.»

Men Moses sa til Herren: «Da vil egypterne høre om det, for du har ført dette folket opp fra blant dem med din kraft.

Og de vil si det til innbyggerne i dette landet. De har hørt at du, Herre, er blant dette folket, at du, Herre, har vist deg ansikt til ansikt, og at din sky står over dem, og at du går foran dem om dagen i en skystøtte og om natten i en ildstøtte.

Hvis du dreper hele dette folket som én mann, da vil nasjonene som har hørt om din berømmelse, si:

«Fordi Herren ikke var i stand til å føre dette folket inn i det landet som han sverget til dem, har han drept dem i ørkenen.»

Og nå, jeg ber deg, la Herrens kraft være stor, slik som du har talt og sagt,

Herren er langmodig og rik på barmhjertighet, som tilgir misgjerning og overtredelse, men lar slett ikke den skyldige slippe ustraffet, men hjemsøker fedrenes misgjerning på barn til tredje og fjerde slektsledd.

Jeg ber deg, benådig dette folkets skyld etter din store barmhjertighets rikdom, slik som du har tilgitt dette folket fra Egypt og frem til nå.

Og Herren sa: «Jeg har tilgitt etter ditt ord.

Men, så sant jeg lever, hele jorden skal være full av Herrens herlighet.

For alle de menn som har sett min herlighet og mine tegn, som jeg gjorde i Egypt og i ørkenen, og har fristet meg disse ti ganger, og ikke har hørt på min røst,

de skal ikke se det landet som jeg sverget til deres fedre, og ingen av dem som har foraktet meg, skal se det.

Men min tjener Kaleb, fordi han hadde en annen ånd med seg, og har fulgt meg trofast, ham vil jeg føre inn i det landet hvor han gikk, og hans etterkommere skal arve det.

(Amalekittene og kanaanittene bor i dalen.) I morgen, vend dere og dra til ørkenen langs veien til Rødehavet.»

Og Herren talte til Moses og Aron og sa:

«Hvor lenge skal denne onde menigheten klage mot meg? Jeg har hørt Israels barns klager, som de klager mot meg.

Si til dem: Så sant jeg lever, sier Herren, som dere har talt i mine ører, slik vil jeg gjøre mot dere.

Deres kropper skal falle i denne ørkenen; og alle som er blitt talt blant dere, fra tjue år gamle og oppover, dere som har klaget mot meg,

sannelig, ingen av dere skal komme inn i det landet som jeg med høy hånd har sverget å gi dere å bo i, bortsett fra Kaleb, Jefunnes sønn, og Josva, Nuns sønn.

Men deres små barn, som dere sa skulle bli bytte, dem vil jeg føre inn, og de skal kjenne det landet som dere har foraktet.

Men deres egne kropper, de skal falle i denne ørkenen.

Og deres barn skal være gjeter i ørkenen i førti år, og bære straffen for deres utroskap, inntil deres kropper blir tilintetgjort i ørkenen.

Etter tallet på de dagene dere utforsket landet, førti dager, en dag for et år, skal dere bære deres misgjerninger, førti år, og dere skal kjenne min motvilje.

Jeg, Herren, har talt det; sannelig vil jeg gjøre dette mot hele denne onde menigheten som har samlet seg mot meg: i denne ørkenen skal de bli fullstendig ødelagt, og der skal de dø.»

Og de menn som Moses sendte for å utforske landet, som vendte tilbake og fikk hele menigheten til å klage mot ham ved å bringe dårlig rykte om landet,

selv de menn som brakte det onde ryktet om landet, døde ved en plage foran Herren.

Men Josva, Nuns sønn, og Kaleb, Jefunnes sønn, levde blant de menn som dro for å utforske landet.

Og Moses fortalte disse ordene til hele Israels barn, og folket sørget sterkt.

Og tidlig om morgenen sto de opp og dro opp til fjellets topp, og sa: «Se, her er vi, og vi skal gå opp til det stedet som Herren har sagt, for vi har syndet.»

Og Moses sa: «Hvorfor bryter dere nå Herrens befaling? Det vil ikke lykkes.

Gå ikke opp, for Herren er ikke blant dere, for at dere ikke skal bli slått ned av deres fiender.

For amalekittene og kanaanittene er der foran dere, og dere skal falle for sverdet; fordi dere har vendt dere bort fra Herren, derfor er Herren ikke med dere.»

Men de stolte på seg selv og gikk opp mot fjellets topp; likevel, Herrens paktsark og Moses dro ikke ut fra leiren.

Da kom amalekittene og kanaanittene ned som bodde i det fjellet, og slo dem, og knuste dem helt til Horma.