Ved Babylons elver satt vi og gråt når vi mintes Sion.

Vi hengte våre harper på piletrærne der.

For de som førte oss bort som fanger, krevde en sang av oss, og de som ødela oss, krevde glede og sa: 'Syng en av Sions sanger for oss!'.

Hvordan kan vi synge Herrens sang i et fremmed land?

Hvis jeg glemmer deg, Jerusalem, la min høyre hånd miste sin ferdighet.

La min tunge klebe til ganen hvis jeg ikke husker deg, hvis jeg ikke setter Jerusalem over min største glede.

Husk, Herre, Edoms barn på Jerusalems dag, de som sa: 'Riv det ned, riv det ned til grunnvollen!'.

Datteren Babylon, du som skal ødelegges, salig er den som gjengjelder deg det samme som du har gjort mot oss.

Salig er den som griper dine små barn og knuser dem mot klippen.