Herren er mitt lys og min frelse; hvem skal jeg frykte? Herren er mitt livs styrke; for hvem skal jeg være redd?

Når de onde, mine fiender og motstandere, kom imot meg for å sluke mitt kjøtt, snublet de og falt.

Selv om en hær skulle slå leir mot meg, skal mitt hjerte ikke frykte; selv om krig skulle bryte ut mot meg, er jeg likevel trygg.

Én ting har jeg bedt Herren om, det ønsker jeg: å bo i Herrens hus alle mine livsdager, for å skue Herrens skjønnhet og søke ham i hans tempel.

For på trengselens dag skal han skjule meg i sin hytte; i sitt telt skal han gjemme meg, og han skal løfte meg opp på en klippe.

Nå skal mitt hode løftes opp over mine fiender rundt meg; derfor vil jeg ofre gledens ofre i hans telt, jeg vil synge og prise Herren.

Hør, Herre, når jeg roper med min røst; vær meg nådig og svar meg.

Mitt hjerte sier om deg: «Søk mitt ansikt!» Ditt ansikt, Herre, søker jeg.

Skjul ikke ditt ansikt for meg, støt ikke bort din tjener i vrede; du har vært min hjelp. Forlat meg ikke, overgi meg ikke, du min frelses Gud.

Om min far og min mor forlater meg, tar Herren meg opp.

Lær meg din vei, Herre, og led meg på en jevn sti for mine fienders skyld.

Overlat meg ikke til mine fienders vilje, for falske vitner har reist seg imot meg, og de puster ut vold.

Jeg hadde mistet håpet, om jeg ikke hadde trodd at jeg skulle se Herrens godhet i de levendes land.

Vent på Herren! Vær frimodig, og han skal styrke ditt hjerte; vent, jeg sier, på Herren!