Gud, hvorfor har du forkastet oss for alltid? Hvorfor ryker din vrede mot fårene på din beitemark?

Husk på din menighet, som du har kjøpt i gammel tid, staven av din arv, som du har forløst, dette Sion-fjellet hvor du har bodd.

Løft føttene dine til de evige ødeleggelser, alt det fienden har gjort ondt i helligdommen.

Dine fiender brøler midt i dine samlinger; de har reist sine faner som tegn.

En mann ble kjent for å heve økser mot skogene.

Men nå bryter de ned det utskårne arbeidet med økser og hammere.

De har kastet ild på din helligdom, vanhelliget stedet for ditt navn til jorden.

De har sagt i sine hjerter: La oss ødelegge dem helt. De har brent opp alle Guds forsamlingssteder i landet.

Vi ser ikke våre tegn. Det finnes ingen profet mer, og ingen hos oss vet hvor lenge.

Gud, hvor lenge skal fienden håne? Skal fienden for alltid håne ditt navn?

Hvorfor holder du din hånd tilbake, ja, din høyre hånd? Ta den ut av fanget ditt.

For Gud er min konge fra gammel tid, som utfører frelse midt på jorden.

Du delte havet med din kraft, du knuste hodene på dragene i vannet.

Du knuste Leviatans hoder og gav ham til føde til folket i ørkenen.

Du åpnet kilden og flommen, du tørket opp sterke elver.

Dagene er dine, natten også; du har forberedt lys og sol.

Du har fastsatt alle jordens grenser; sommer og vinter har du skapt.

Husk dette, at fienden har hånet, Herre, og at det dåraktige folket har vanæret ditt navn.

Ikke overgi sjelen til din turteldue til den onde mengden; glem ikke de fattiges menighet for alltid.

Se til pakten, for mørkets steder på jorden er fulle av voldens boliger.

La ikke den undertrykte vende tilbake i skam; la de fattige og trengende prise ditt navn.

Reis deg, Gud, forsvar din sak; husk hvordan den dåraktige mannen håner deg daglig.

Glem ikke dine fienders stemme; bråket fra dem som reiser seg mot deg, stiger stadig opp.