Jeg ropte til Gud med min stemme, ja, til Gud med min stemme; og han lyttet til meg.

På min nødens dag søkte jeg Herren; min hånd var utrekt om natten og hvilte ikke; min sjel nektet å la seg trøste.

Jeg mintes Gud og ble bekymret; jeg klaget, og min ånd ble overveldet. Sela.

Du holdt mine øyne våkne; jeg var så urolig at jeg ikke kunne tale.

Jeg tenkte på de gamle dager, årene fra fortiden.

Jeg mintes min sang om natten; jeg grunnet i mitt eget hjerte, og min ånd gransket flittig.

Vil Herren forkaste for alltid? Og vil han ikke vise velvilje mer?

Er hans miskunnhet forsvunnet for evig? Svikter hans løfte for alle tider?

Har Gud glemt å være nådefull? Har han i sinne lukket for sin barmhjertighet? Sela.

Og jeg sa: Dette er min lidelse; men jeg vil minnes årene med Den Høyestes høyre hånd.

Jeg vil minnes Herrens gjerninger; ja, jeg vil huske dine under fra gammelt av.

Jeg vil også tenke på alt ditt verk og tale om dine gjerninger.

Gud, din vei er i helligdommen; hvem er en så stor gud som vår Gud?

Du er Gud som gjør under; du har gjort din styrke kjent blant folket.

Du har med din arm forløst ditt folk, Jakobs og Josefs sønner. Sela.

Vannene så deg, Gud; vannene så deg, de ble redde; dypene ble også opprørte.

Skyene strømmet ut vann, himlene ga ut en lyd; dine piler fór av sted.

Din tordens røst var i himmelen; lynene lyste opp verden; jorden skalv og ristet.

Din vei var i havet, og dine stier i store vannmasser, og dine fotspor ble ikke kjent.

Du ledet ditt folk som en hjord ved Moses' og Arons hånd.