Lytt, mitt folk, til min lov; vend ørene mot ordene fra min munn.

Jeg vil åpne min munn med en lignelse; jeg vil fremføre gåtefulle ord fra gammel tid.

Det som vi har hørt og kjent, og som våre fedre har fortalt oss.

Vi vil ikke skjule det for deres barn, men fortelle den kommende generasjon om Herrens lovprisninger, hans styrke og de underfulle gjerninger han har gjort.

Han satte opp et vitnesbyrd i Jakob og innstiftet en lov i Israel, som han påla våre fedre å gjøre kjent for sine barn,

slik at den kommende generasjon skulle kjenne det, ja, barna som skulle bli født, som skulle stå opp og fortelle det til sine barn,

og sette sitt håp til Gud og ikke glemme Guds gjerninger, men holde hans bud.

Og ikke være som deres fedre, en vrang og opprørsk generasjon, en generasjon som ikke satte sitt hjerte til rette, og hvis ånd ikke var trofast mot Gud.

Efraims barn, bevæpnet med buer, vendte tilbake den dagen det var kamp.

De holdt ikke Guds pakt og nektet å vandre etter hans lov.

De glemte hans gjerninger og de underfulle ting han hadde vist dem.

For i deres fedres nærvær gjorde han underfulle ting i Egypt, på markene i Zoan.

Han delte havet og lot dem gå gjennom; og han fikk vannene til å stå som en haug.

Om dagen ledet han dem med en sky, og om natten med en ilds lys.

Han revnet klippene i ørkenen og ga dem å drikke som fra store dyp.

Han lot bekker strømme ut av klippen, og fikk vannene til å renne som elver.

Men de syndet fortsatt mot ham ved å utfordre Den Høyeste i ørkenen.

De fristet Gud i sitt hjerte ved å kreve mat for sin appetitt.

Ja, de talte mot Gud; de sa: Kan Gud dekke et bord i ørkenen?

Se, han slo klippen, så vannet strømmet ut og bekkene fløt over; kan han også gi brød? Kan han gi sitt folk kjøtt også?

Derfor, da Herren hørte dette, vredes han, og en ild brant mot Jakob, og også vrede steg opp mot Israel.

Fordi de ikke trodde på Gud og ikke satte sin lit til hans frelse.

Selv om han hadde pålagt skyene ovenfra og åpnet himmelens dører,

hadde regnet manna over dem til å spise og gitt dem himmelens korn.

Mennesket spiste englenes mat; han sendte dem mat til overflod.

Han fikk en østlig vind til å blåse i himmelen, og ved sin kraft førte han sørvinden.

Han regnet kjøtt over dem som støv, og fjærkledde fugler som sanden ved havet.

Han lot det falle midt i deres leir, rundt om deres boliger.

Så de spiste, og ble vel forsynt, for han ga dem det de ønsket.

De avstod ikke fra sine lyster. Men mens maten ennå var i deres munn,

kom Guds vrede over dem og drepte de feteste av dem, og slo ned de utvalgte menn i Israel.

For alt dette fortsatte de å synde og trodde ikke på hans under.

Derfor forbrukte han deres dager i tomhet, og deres år i elendighet.

Når han slo dem, søkte de ham; de vendte tilbake og spurte ivrig etter Gud.

De husket at Gud var deres klippe, og Den Høyeste Gud deres forløser.

Men de smigret ham med sin munn, og løy for ham med sin tunge.

For deres hjerte var ikke ærlig mot ham, og de var ikke trofaste i hans pakt.

Men han, full av medfølelse, tilgav deres synd og ødela dem ikke; mange ganger vendte han sin vrede bort, og vekket ikke opp all sin harme.

For han husket at de var kjød, en vind som farer forbi og ikke vender tilbake.

Hvor ofte utfordret de ham i ørkenen og bedrøvet ham i ødemarken!

De vendte om og fristet Gud, og satte grenser for Israels Hellige.

De husket ikke hans hånd, heller ikke dagen da han fridde dem fra fienden.

Hvordan han gjorde sine tegn i Egypt, og sine under på markene i Zoan.

Og hvordan han forvandlet deres elver til blod, slik at de ikke kunne drikke av deres strømmer.

Han sendte ulike skarer av fluer som åt dem og frosker som ødela dem.

Han gav deres avling til larvene, og deres arbeid til gresshopper.

Han ødela deres vinstokker med hagl og deres morbærtrær med frost.

Han overgav deres buskap til hagl, og deres flokker til glød.

Han sendte over dem sin brennende vrede, raseri og harme og trengsel, ved å slippe løs onde engler blant dem.

Han gjorde en sti for sin vrede; han sparte ikke deres liv fra døden, men overgav deres liv til pesten.

Han slo alle førstefødte i Egypt, styrken av deres kraft i Hams boliger.

Men han førte sitt eget folk ut som sauer, og ledet dem som en flokk i ørkenen.

Han førte dem trygt, slik at de ikke fryktet; men havet dekket deres fiender.

Og han førte dem til grensen av sitt hellige land, til dette fjellet som hans høyre hånd hadde vunnet.

Han drev hedningene bort foran dem, og delte dem en arv med line, og lot Israels stammer bo i deres telt.

Men de fristet og opprørte Den Høyeste Gud, og fulgte ikke hans vitnesbyrd.

De vendte seg vekk og var troløse, lik sine fedre; de vendte seg som en lunefull bue.

For de vekket hans vrede med sine høye steder, og opprørte ham med sine utskårne bilder.

Da Gud hørte dette, vredes han, og sterkt forkastet Israel.

Så han forlot tabernaklet i Sjilo, det teltet som han hadde satt blant menneskene.

Og han overgav sin styrke til fangenskap og sin herlighet i fiendens hånd.

Han overgav sitt folk også til sverdet, og vredes på sin arv.

De unge menn ble fortært av ild, og deres jomfruer fikk ikke giftet seg.

Deres prester falt ved sverdet, og deres enker gråt ikke.

Da våknet Herren som fra søvn, som en kjempe som roper på grunn av vin.

Og han slo sine fiender bakfra; han ga dem en evig skam.

Han avviste teltene til Josef, og valgte ikke Efraims stamme.

Men han valgte Judas stamme, Sions berg som han elsket.

Og han bygde sin helligdom som de høye himmelske plasser, lik jorden som han har grunnfestet for evig.

Han valgte David, sin tjener, og tok ham fra fårefoldene.

Fra å følge sauer som lå med lam, førte han ham til å gjete Jakob, hans folk, og Israel, hans arv.

Så gjette han dem etter sitt hjertes oppriktighet; og ledet dem med sine henders dyktighet.