Herre, Gud av min frelse, jeg har ropt dag og natt foran deg.

La min bønn komme fram for ditt ansikt; bøy ditt øre til mitt rop.

For min sjel er full av plager, og mitt liv nærmer seg dødsriket.

Jeg regnes som dem som går ned i avgrunnen; jeg er som en mann uten styrke.

Fri blant de døde, lik de som er slått i hjel og ligger i graven, som du ikke lenger husker, for de er revet bort fra din hånd.

Du har lagt meg i den dypeste grav, i mørkets områder, i avgrunnen.

Din vrede ligger tungt over meg, og du har pint meg med alle dine bølger. Sela.

Du har fjernet mine bekjente langt fra meg, du har gjort meg til en vederstyggelighet for dem; jeg er stengt inne og kan ikke komme ut.

Mitt øye er svakt på grunn av nød; Herre, jeg kaller daglig på deg, jeg strekker ut mine hender til deg.

Vil du vise under blant de døde? Vil de døde stå opp og prise deg? Sela.

Skal din miskunnhet bli fortalt i graven? Eller din trofasthet i ødeleggelsen?

Skal dine undere bli kjent i mørket, og din rettferdighet i glemselens land?

Men til deg har jeg ropt, Herre, og om morgenen kommer min bønn foran deg.

Herre, hvorfor forstøter du min sjel? Hvorfor skjuler du ditt ansikt for meg?

Jeg er plaget og står klar til å dø fra min ungdom av; jeg har båret dine redsler, jeg er fortvilet.

Din voldsomme vrede har gått over meg; dine redsler har avskåret meg.

De omgir meg daglig som vann; de omslutter meg alle sammen.

Elskede og venn har du fjernet langt fra meg, og mine kjenninger har du satt i mørket.