Herre, du har vært vår tilflukt gjennom alle slekter.

Før fjellene ble til, eller jorden og verden ble skapt, fra evighet til evighet, er du Gud.

Du lar mennesket gå tilbake til støvet, og sier: Vend tilbake, dere menneskebarn.

For tusen år er i dine øyne som dagen i går når den er forbi, og som en nattevakt.

Du skyller dem bort som ved en flom; de er som en søvn: Om morgenen blomstrer de som gresset som spirer opp.

Om morgenen blomstrer det og vokser, om kvelden visner det og tørker inn.

For vi fortæres av din vrede, og i din harme blir vi skremt.

Du har satt våre synder foran deg, våre hemmelige synder i lyset av ditt ansikt.

For alle våre dager svinner hen i din vrede; vi avslutter våre år som en tale.

Våre levedager er sytti år, og om styrken er stor, åtti år; men deres stolthet er arbeid og sorg, for det går snart forbi, og vi flyr bort.

Hvem kjenner kraften i din vrede? Din harme er slik som din frykt.

Lær oss derfor å telle våre dager, så vi får visdom i hjertet.

Vend tilbake, Herre! Hvor lenge? Og ha medfølelse med dine tjenere.

Mett oss med din miskunn tidlig, så vi kan fryde oss og være glade alle våre dager.

Gled oss etter de dager du har plaget oss, de år vi har sett det onde.

La dine gjerninger vises for dine tjenere, og din prakt for deres barn.

La Herren vår Guds skjønnhet hvile over oss; styrk våre henders verk, ja, styrk våre henders verk.