Det var i menigheten i Antiokia noen profeter og lærere; blant dem var Barnabas, og Simeon som ble kalt Niger, og Lucius fra Kyrene, og Manaen, som var oppvokst sammen med Herodes, tetrarken, og Saulus.

Mens de tjente Herren og fastet, sa Den Hellige Ånd: «Skil Barnabas og Saulus fra for det arbeidet jeg har kalt dem til.»

Da de hadde fastet og bedt, la de hendene på dem og sendte dem av sted.

Så ble de, sendt ut av Den Hellige Ånd, dratt ned til Seleucia; og derfra seilte de til Kypros.

Da de kom til Salamis, forkynte de Guds ord i jødenes synagoger; og de hadde også Johannes som assistent.

Da de hadde gått gjennom øya til Pafos, fant de en viss trollmann, en falsk profet, en jøde ved navn Barjesus.

Han var sammen med landets prokonsul, Sergius Paulus, en forstandig mann; han kalte på Barnabas og Saulus, og ønsket å høre Guds ord.

Men Elymas trollmannen (for så er hans navn i oversettelse) motsa dem og forsøkte å få prokonsulen bort fra troen.

Da så Saulus (som også kalles Paul) på ham, fylt med Den Hellige Ånd,

og sa: «O, du som er full av all list og all ondsinnethet, du djevelens barn, du fiende av all rettferdighet, vil du ikke slutte å forvrenge Herrens rette veier?»

Og nå er Herrens hånd over deg, og du skal bli blind, så du ikke ser solen i en tid. Og straks falt det over ham en tåke og mørke; og han gikk omkring og søkte noen som kunne lede ham ved hånden.

Da prokonsulen så hva som skjedde, trodde han, og var forundret over Herrens læresetning.

Nå da Paul og hans følge seilte fra Pafos, kom de til Perga i Pamfylia; men Johannes forlot dem og dro tilbake til Jerusalem.

Men da de dro fra Perga, kom de til Antiokia i Pisidia, og gikk inn i synagogen på sabbatsdagen, og satte seg ned.

Etter at loven og profetene var blitt lest, sendte synagogens ledere bud til dem, og sa: «Brødre, hvis dere har noe oppbyggende ord til folket, så si det.»

Da reiste Paul seg, og gjorde tegn med hånden, og sa: «Israels menn og dere som frykter Gud, hør!»

Denne folkets Gud, Israel, valgte våre fedre og opphøyet folket da de bodde som fremmede i Egyptens land, og med en høy arm førte han dem ut derfra.

Og i omtrent førti år ledet han dem i ørkenen.

Og da han hadde utslettet syv nasjoner i Kanaans land, delte han deres land til dem ved loddtrekning.

Og etter dette gav han dem dommere i omtrent fire hundre og femti år, inntil profeten Samuel.

Og deretter begjærte de en konge; og Gud gav dem Saul, sønn av Kis, en mann av Benjamins stamme, i førti år.

Og da han hadde fjernet ham, reiste han opp David til å være deres konge; ham gav han også vitnesbyrd, og sa: «Jeg har funnet David, sønn av Isai, en mann etter mitt hjerte, som skal gjøre all min vilje.»

Av denne manns avkom har Gud, ifølge sitt løfte, oppreist for Israel en frelser, Jesus.

Da Johannes først forkynte før hans komme, døpes med omvendelsens dåp til hele Israels folk.

Og mens Johannes fullførte sitt løp, sa han: «Hvem tror dere at jeg er? Jeg er ikke han. Men se, en annen kommer etter meg, hvis sandalremmer jeg ikke er verdig til å løse.»

Brødre, sønner av Abrahams slekt, og alle dere som frykter Gud, til dere er ordet om denne frelsen sendt.

For de som bor i Jerusalem, og deres ledere, fordi de ikke kjente ham, og ikke engang de profetiske stemmene som blir lest hver sabbath, har oppfylt dem ved å dømme ham.

Og selv om de ikke fant noen grunn til død i ham, ba de Pilatus om at han skulle bli drept.

Og da de hadde oppfylt alt som var skrevet om ham, tok de ham ned fra treet og la ham i en grav.

Men Gud reiste ham opp fra de døde;

Og han ble sett i mange dager av dem som hadde kommet opp med ham fra Galilea til Jerusalem, og de er hans vitner for folket.

Og vi forkynner for dere den gode nyheten om at Gud har oppfylt løftet som ble gitt til fedrene,

Gud har oppfylt det for oss deres barn ved å reise Jesus igjen; slik det også er skrevet i den andre salmen: «Du er min sønn, i dag har jeg født deg.»

Og i forhold til at han reiste ham fra de døde, slik at han ikke mer skulle vende tilbake til fordervelse, sa han på denne måten: «Jeg vil gi dere de troverdige nådene fra David.»

Derfor sier han også i en annen salme: «Du skal ikke la din Hellige se forderv.»

For David, etter at han hadde tjent sin egen generasjon etter Guds vilje, sovnet inn, og ble lagt til sine fedre, og så fordervelse.

Men han som Gud reiste opp, så ikke fordervelse.

Vær oppmerksom på dette, brødre, at gjennom denne mannen blir dere kunngjort syndenes tilgivelse;

Og ved ham blir alle som tror, rettferdiggjort fra alle de tingene som dere ikke kunne bli rettferdiggjort fra ved Moseloven.

Se derfor opp, så ikke det skjer med dere som er talt om i profetene;

Se, dere foraktelige, og undre dere, og omkom; for jeg arbeider et verk i dagene deres, et verk som dere ikke vil tro, om noen skulle forklare det for dere.

Og da jødene gikk ut av synagogen, ba folkene om at disse ordene måtte bli forkynt for dem på sabbaten etterpå.

Da menigheten var oppløst, fulgte mange av jødene og de gudfryktige proselyttene Paul og Barnabas; de talte til dem og overtalte dem til å fortsette i Guds nåde.

Og på den neste sabbaten kom nesten hele byen sammen for å høre Guds ord.

Men da jødene så mengden, ble de fylt av misunnelse, og talte imot de tingene som ble sagt av Paul, og motsa og blasfemere.

Da ble Paul og Barnabas frimodige, og sa: «Det var nødvendig at Guds ord først skulle bli talt til dere; men ettersom dere avviser det og dømmer dere selv uverdige til evig liv, se, vi vender oss til folkeslagene.»

For så har Herren befalt oss, og sagt: «Jeg har satt deg til å være et lys for folkeslagene, så du kan være til frelse inntil jordens ender.»

Og da folkene hørte dette, gladet de seg, og lovpriste Herrens ord; og så mange som var bestemt til evig liv, trodde.

Og Herrens ord ble kunngjort over hele regionen.

Men jødene oppildnet de gudfryktige og anstendige kvinnene, og byens høvdinger, og opphisset forfølgelse mot Paul og Barnabas, og drev dem ut av sitt land.

Men de ristet av seg støvet fra sine føtter mot dem, og kom til Ikonion.

Og disiplene ble fylt med glede og Den Hellige Ånd.