Og Paulus, idet han alvorlig så på Rådet, sa: "Menn og brødre, jeg har levd i all god samvittighet for Gud inntil denne dag."

Men høypresten Ananias befalte dem som sto ved ham, å slå ham på munnen.

Da sa Paulus til ham: "Gud skal slå deg, du hvitkalkede vegg! Sitter du her for å dømme meg etter loven, og befaler meg å bli slått i strid med loven?"

De som sto ved ham sa: "Forbanner du Guds høypriest?"

Da sa Paulus: "Jeg visste ikke, brødre, at han var høypriest; for det står skrevet: Du skal ikke tale vondt om din folks hode."

Men da Paulus forsto at den ene parten var saddukeer og den andre fariseer, ropte han ut i Rådet: "Menn og brødre, jeg er fariseer, sønn av en fariseer: med hensyn til håpet og oppstandelsen fra de døde stilles jeg for retten!"

Og da han hadde sagt dette, oppsto det strid mellom fariseerne og saddukeer, og folkemengden ble delt.

For saddukeer sier at det ikke finnes noen oppstandelse, verken engel eller ånd; men fariseerne bekjenner begge deler.

Og det oppsto et stort rop; og skriftlærde som var av fariseernes parti sto opp og stridte, og sa: "Vi finner ingen ondskap i dette mennesket; men hvis en ånd eller en engel har talt til ham, må vi ikke stride mot Gud."

Og da det oppsto mye strid, fryktet høvdingen at Paulus skulle bli revet i stykker av dem, og befalte soldatene å gå ned og ta ham med makt bort fra dem, og føre ham inn i festningen.

Og natten etter sto Herren ved ham og sa: "Vær ved godt mot, Paulus; for slik som du har vitnet om meg i Jerusalem, må du også vitne i Roma."

Og da det ble dag, bandt visse av de jøder seg sammen og svor en ed om at de ikke ville spise eller drikke før de hadde drept Paulus.

Og de var mer enn førti som hadde inngått denne konspirasjonen.

Og de gikk til de høyeste prester og de eldste og sa: "Vi har bandt oss selv under en stor ed om at vi ikke vil spise noe inntil vi har drept Paulus."

Så la nå dere med Rådet beskjed til høybefaleren at han må bringe ham ned til dere i morgen, som om dere ville vite noe mer presist om ham; og vi vil være klare til å drepe ham, før han kommer nærmere.

Men da Paules søsters sønn hørte om deres plan, gikk han og kom inn i festningen og fortalte Paulus.

Da kalte Paulus en av hundreingene til seg og sa: "Før denne unge mannen til høvdingen; for han har noe å si til ham."

Så tok han ham med seg og førte ham til høvdingen og sa: "Fangen Paulus kalte meg til seg og ba meg bringe denne unge mannen til deg, for han har noe å si til deg."

Da tok høvdingen ham ved hånden og trakk ham til side privat, og spurte ham: "Hva er det du har å fortelle meg?"

Og han sa: "Jødene har avtalt å be deg om at du vil føre Paulus ned til Rådet i morgen, som om de ville spørre ham om noe mer presist."

Men du må ikke la deg overtale av dem; for mer enn førti menn ligger i bakhold for ham, som har bandt seg selv med en ed om at de verken vil spise eller drikke før de har drept ham; og nå er de klare, og venter på et løfte fra deg."

Så lot høvdingen denne unge mannen gå, og befalte ham: "Si til ingen at du har vist meg disse tingene."

Og han kalte til seg to hundre soldater og sa: "Gjør klar to hundre soldater til å gå til Cæsarea, og sytti ryttere, og to hundre spydmenn, ved den tredje time av natten;"

Og ordne med dem hester, så de kan sette Paulus oppe på dem og bringe ham sikkert til Felix, guvernøren.

Og han skrev et brev i denne stil:

Claudius Lysias sender hilsen til den mest ærede guvernør Felix.

Denne mannen ble tatt av jødene, og de skulle ha drept ham; så kom jeg med en hær og reddet ham, etter å ha forstått at han var romer.

Og da jeg ville vite årsaken til at de anklaget ham, førte jeg ham inn i deres råd.

Som jeg fant ut var han anklaget for spørsmål om deres lov, men det var ingen straffeforskyllelse som var verdig døden eller lenker.

Og da det ble betrodd meg hvordan jødene la bakhold for mannen, sendte jeg straks til deg og befalte også anklagerne å si hva de hadde mot ham foran deg. Farvel.

Så tok soldatene, som var beordret, Paulus og førte ham om natten til Antipatris.

Neste dag lot de rytterne dra med ham, og de returnerte til festningen.

Og da de kom til Cæsarea og overleverte brevet til guvernøren, presenterte de også Paulus for ham.

Og da guvernøren hadde lest brevet, spurte han fra hvilken provins han var; og da han forsto at han var fra Kilikia,

sa han: "Jeg vil høre deg, når også dine anklagere kommer." Og han befalte at han skulle holdes i Herodes' domsal.