Og da det var bestemt at vi skulle seile til Italia, overlot de Paul og visse andre fanger til en ved navn Julius, en senturion fra Augustus' tropp.

Og da vi gikk ombord på et skip fra Adramyttium, la vi ut, og hadde til hensikt å seile langs kysten av Asia; en Aristarkus, en makedoner fra Thessalonika, var med oss.

Og neste dag la vi til ved Sidon. Og Julius behandlet Paul vennlig, og ga ham frihet til å gå til sine venner for å hvile seg.

Og da vi hadde lagt ut fra der, seilte vi under Kypros, fordi vindene var imot oss.

Og da vi hadde seilt over sjøen ved Kilikia og Pamfylia, kom vi til Myra, en by i Lykia.

Og der fant senturionen et skip fra Alexandria som seilte til Italia; og han satte oss ombord i det.

Og da vi hadde seilt sakte i mange dager, og knapt hadde kommet forbi Knidus, da vinden motarbeidet oss, seilte vi under Kreta, overfor Salmone.

Og, med stor vanskelighet, kom vi til et sted som kalles De gode havner; nær der lå byen Lasea.

Nå, da det hadde gått en god stund, og seilasen nå var farlig, fordi faste allerede var over, advarte Paul dem,

og sa til dem: «Menn, jeg ser at denne seilasen vil bli til skade og stort tap, ikke bare av lasten og skipet, men også av våre liv.»

Men senturionen trodde mest på skipperen og rederen, mer enn på de tingene som ble sagt av Paul.

Og fordi havnen ikke var egnet til å vinterse, rådde de fleste til å dra derfra også, om de på noen måte kunne nå Phoenix, og der vinterse; det er en havn i Kreta, som ligger mot sørvest og nordvest.

Og da den sørlige vinden blåste mildt, og de antok at de hadde fått viljen sin, løste de fra der og seilte tett forbi Kreta.

Men ikke lenge etter oppstod det mot dem en kraftig vind, kalt Euroklidon.

Og da skipet ble fanget, og ikke kunne holde mot vinden, lot vi det drive.

Og da vi seilte under en viss øy som heter Klauda, hadde vi stor vanskelighet med å få tak i båten.

Når de hadde tatt opp båten, brukte de hjelpemidler, og undergirdet skipet; og i frykt for å falle på sandbankene, strøk de seil og lot skipet drive.

Og da vi ble svært hardt kastet av stormen, begynte de neste dag å lette skipet;

og på den tredje dagen kastet vi med egne hender ut utstyret fra skipet.

Og da verken sol eller stjerner viste seg på mange dager, og ikke lite av stormen presset oss, ble all håp om å bli frelst tatt bort.

Men etter lang tid med avholdenhet, stod Paul frem midt imot dem, og sa: «Menn, dere skulle ha hørt på meg, og ikke ha løst fra Kreta, og derved pådratt dere denne skaden og tapet.»

Og nå oppmuntrer jeg dere til å være ved godt mot: for det skal ikke gå tapt en eneste sjel av dere, men bare skipet.

For denne natt sto Guds engel ved siden av meg, han som jeg tilhører, og som jeg tjenestegjør,

og sa: «Frykt ikke, Paul; du må bli ført fram for keiseren: og, se, Gud har gitt deg alle dem som seiler med deg.»

Derfor, menn, vær ved godt mot: for jeg tror Gud, at det skal bli slik som det ble sagt meg.

Men vi må drives mot en viss øy.

Men da den fjortende natten kom, mens vi drev omkring i Adriaterhavet, antok skipernes at de nærmet seg noe land;

Og de siktet, og fant det tjuen favner: og da de hadde seilt litt lenger, siktet de igjen, og fant femten favner.

Så fryktet de for at vi skulle falle på små steiner, og de kastet fire anker fra akterenden, og ønsket seg dag.

Og da sjøfolkene var i ferd med å rømme fra skipet, da de hadde senket båten i sjøen, under påskudd av at de ville kaste anker fra forsiden,

sa Paul til senturionen og soldatene: «Hvis ikke disse blir værende i skipet, kan dere ikke bli frelst.»

Da kappet soldatene taugene til båten, og lot den falle av.

Og mens daggryet nærmet seg, ba Paul dem alle om å ta til seg mat, og sa: «Denne dagen er den fjortende dag dere har ventet og fortid uten mat, uten å ha fått i dere noe.»

Derfor ber jeg dere om å ta til dere noe mat: for dette er for deres helse: for ingen av dere skal miste et hår fra hodet.

Og da han hadde sagt dette, tok han brød, og takket Gud i alles påsyn; og da han hadde brutt det, begynte han å spise.

Da ble de alle ved godt mot, og de tok også til seg noe mat.

Og vi var i alt i skipet to hundre seksten sjeler.

Og da de hadde fått nok å spise, lettet de skipet, og kastet hveten uti sjøen.

Og da det ble dag, kjente de ikke landet; men de oppdaget en viss bukt med strand, til hvilken de hadde forberedt seg, hvis det var mulig, å drive skipet inn.

Og da de hadde hevet ankerne, ga de seg ut på sjøen, og løste roret, og heiste seil mot vinden, og gjorde mot kysten.

Og da defalt de på et sted hvor to hav møttes, strandet de skipet; og forsiden satt fast, og ble stående ubevegelig, men akterenden ble brutt opp av bølgene.

Og soldatenes råd var å drepe fangene, for at ingen av dem skulle svømme ut og rømme.

Men senturionen, som ønsket å redde Paul, hindret dem i deres plan; og han befalte at de som kunne svømme, skulle kaste seg først ut i sjøen, og komme seg til land.

Og de andre, noen på planker, og noen på biter av skipet. Og slik skjedde det at alle kom trygt til land.