Derfor, etter å ha forlatt prinsippene i Kristi lære, la oss gå videre mot fullkommenhet, og ikke legge grunnlaget på nytt for omvendelse fra døde gjerninger og tro mot Gud,

for læren om dåpene, håndspåleggelse, oppstandelse av de døde, og evig dom.

Og dette vil vi gjøre, hvis Gud tillater det.

For det er umulig for dem som en gang har fått lys, og smakt den himmelske gave, og blitt delaktige av Den Hellige Ånd,

og har smakt Guds gode ord og kreftene i den kommende verden,

hvis de skal falle bort, å forny dem til omvendelse, fordi de krysser for seg selv Guds Sønn på nytt, og setter ham til offentlig skam.

For jorden som drikker av regnet som ofte faller på den, og gir velduftende vekster for dem som tilhandler den, får velsignelse fra Gud.

Men det som bærer torner og Tistler, er bortkastet og nærmer seg forbannelse; dens endelige skjebne er å bli brent.

Men, kjære, vi er overbevist om bedre ting når det gjelder dere, og ting som følger med frelse, selv om vi taler slik.

For Gud er ikke urettferdig til å glemme deres arbeid og kjærlighetens møye, som dere har vist mot hans navn, i det dere har tjent de hellige og fortsatt tjener.

Og vi ønsker at hver og en av dere skal vise den samme flid til full visshet om håpet inntil enden:

at dere ikke blir late, men etterlignere av dem som ved tro og tålmodighet arver løftene.

For når Gud ga sitt løfte til Abraham, fordi han ikke kunne sverge ved noe større, sverget han ved seg selv,

og sa: «Sannelig, jeg vil velsigne deg, og jeg vil gjøre deg tallrik.»

Og slik, etter at han hadde utholdt, fikk han løftet.

For mennesker sverger ved det som er større, og en ed for bekreftelse er for dem en ende på all strid.

I dette vil Gud, som vil vise sine arvinger til løftet en uforanderlig råd, bekreftet det med en ed:

for at vi, ved to uforanderlige ting, da det var umulig for Gud å lyve, kan ha en sterk trøst, vi som har flyktet for å gripe det håp som er lagt fram for oss:

Dette håpet har vi som en anker for sjelen, både sikkert og fast, og som går inn i det aller helligste;

dit forløperen er gått foran oss, selv Jesus, blitt en evig yppersteprest etter Melkisedeks orden.