Er det ikke en kamp for mennesket på jorden? Er ikke hans dager som en leiekarls dager?

Is there not a warfare to man upon earth? And are not his days like the days of a hireling?

Som en tjener som ivrig lengter etter skyggen, og som en leiekarl som venter på sin lønn,

As a servant that earnestly desireth the shadow, And as a hireling that looketh for his wages:

slik er jeg blitt tvunget til å ha måned etter måned med elendighet, og slitsomme netter er bestemt for meg.

So am I made to possess months of misery, And wearisome nights are appointed to me.

Når jeg legger meg, sier jeg: Når skal jeg stå opp, og natten være over? Og jeg vrir meg rastløst til morgengry.

When I lie down, I say, When shall I arise, and the night be gone? And I am full of tossings to and fro unto the dawning of the day.

Min kropp er dekket av mark og støvklumper; huden stivner og sprekker opp igjen.

My flesh is clothed with worms and clods of dust; My skin closeth up, and breaketh out afresh.

Mine dager er raskere enn en vevbåt, og de forsvinner uten håp.

My days are swifter than a weaver's shuttle, And are spent without hope.

Å, husk at livet mitt er et pust: Mitt øye skal aldri mer se det gode.

Oh remember that my life is a breath: Mine eye shall no more see good.

Øyet til den som ser meg, skal ikke mer skue meg; dine øyne skal være på meg, men jeg skal ikke være til.

The eye of him that seeth me shall behold me no more; Thine eyes shall be upon me, but I shall not be.

Som skyen blir borte og forsvinner, slik går den ned til dødsriket og kommer aldri mer opp.

As the cloud is consumed and vanisheth away, So he that goeth down to Sheol shall come up no more.

Han vender ikke mer tilbake til sitt hus, og hans sted skal ikke mer kjenne ham.

He shall return no more to his house, Neither shall his place know him any more.

Derfor vil jeg ikke holde tilbake min munn; jeg vil tale i min ånds forpinthet; jeg vil klage i min sjels bitterhet.

Therefore I will not refrain my mouth; I will speak in the anguish of my spirit; I will complain in the bitterness of my soul.

Er jeg et hav eller et sjøuhyre, siden du setter vakt over meg?

Am I a sea, or a sea-monster, That thou settest a watch over me?

Når jeg sier: Min seng skal gi meg trøst, min seng skal lindre min klage,

When I say, My bed shall comfort me, My couch shall ease my complaint;

da skremmer du meg med drømmer og forskrekker meg med syner,

Then thou scarest me with dreams, And terrifiest me through visions:

så min sjel heller vil velge kvelning og døden framfor disse bena.

So that my soul chooseth strangling, And death rather than `these' my bones.

Jeg avskyr livet; jeg vil ikke leve for alltid: La meg være, for mine dager er fåfengte.

I loathe `my life'; I would not live alway: Let me alone; for my days are vanity.

Hva er et menneske, at du skal opphøye ham, og at du skal legge din tanke på ham,

What is man, that thou shouldest magnify him, And that thou shouldest set thy mind upon him,

og at du skal besøke ham hver morgen og prøve ham hvert øyeblikk?

And that thou shouldest visit him every morning, And try him every moment?

Hvor lenge vil du ikke se bort fra meg, eller la meg være til jeg svelger mitt spytt?

How long wilt thou not look away from me, Nor let me alone till I swallow down my spittle?

Hvis jeg har syndet, hva gjør jeg mot deg, du menneskets vokter? Hvorfor har du gjort meg til et mål for deg, så jeg blir en byrde for meg selv?

If I have sinned, what do I unto thee, O thou watcher of men? Why hast thou set me as a mark for thee, So that I am a burden to myself?

Og hvorfor tilgir du ikke min overtredelse, og fjerner min skyld? For nå skal jeg ligge i støvet; du vil lete etter meg, men jeg vil ikke være til.

And why dost thou not pardon my transgression, and take away mine iniquity? For now shall I lie down in the dust; And thou wilt seek me diligently, but I shall not be.