Ved elvene i Babylon satt vi og gråt da vi tenkte på Sion.

By the rivers of Babylon, There we sat down, yea, we wept, When we remembered Zion.

På piletrærne i landet der hengte vi opp harper.

Upon the willows in the midst thereof We hanged up our harps.

For de som hadde ført oss i fangenskap ba oss om sanger, og de som plaget oss krevde glede av oss og sa: Syng en av Sions sanger for oss.

For there they that led us captive required of us songs, And they that wasted us `required of us' mirth, `saying', Sing us one of the songs of Zion.

Hvordan kan vi synge Herrens sang i et fremmed land?

How shall we sing Jehovah's song In a foreign land?

Hvis jeg glemmer deg, Jerusalem, la min høyre hånd glemme sin ferdighet.

If I forget thee, O Jerusalem, Let my right hand forget `her skill'.

La tungen min klistre seg til ganen hvis jeg ikke husker deg, hvis jeg ikke setter Jerusalem høyere enn min største glede.

Let my tongue cleave to the roof of my mouth, If I remember thee not; If I prefer not Jerusalem Above my chief joy.

Husk, Herre, hva Edoms sønner gjorde på Jerusalems dag, da de sa: Raser den, raser den helt ned til grunnen.

Remember, O Jehovah, against the children of Edom The day of Jerusalem; Who said, Rase it, rase it, Even to the foundation thereof.

Du Babylons datter, dømt til undergang, lykkelig er den som gjengjelder deg det samme som du gjorde mot oss.

O daughter of Babylon, that art to be destroyed, Happy shall he be, that rewardeth thee As thou hast served us.

Lykkelig er den som tar dine små og knuser dem mot klippen.

Happy shall he be, that taketh and dasheth thy little ones Against the rock. Psalm 138 A `Psalm' of David.