Har ikke mennesket sin fastsatte tid av prøvelser på jorden? Er ikke hans dager som dagene til en tjener som arbeider for lønn?

Has not man his ordered time of trouble on the earth? and are not his days like the days of a servant working for payment?

Som en tjener som lengter etter kveldens skygger, og en arbeider som ser frem til sin lønn:

As a servant desiring the shades of evening, and a workman looking for his payment:

Slik har jeg fått måneder av smerte uten mening som min arv, og netter av tretthet er gitt meg.

So I have for my heritage months of pain to no purpose, and nights of weariness are given to me.

Når jeg legger meg, sier jeg: Når blir det tid for å stå opp? Men natten er lang, og jeg vender meg fra side til side til morgenen gryr.

When I go to my bed, I say, When will it be time to get up? but the night is long, and I am turning from side to side till morning light.

Min kropp er dekket av mark og støv; huden min blir hard og deretter sprukket igjen.

My flesh is covered with worms and dust; my skin gets hard and then is cracked again.

Mine dager går raskere enn veverens tråd, og de ender uten håp.

My days go quicker than the cloth-worker's thread, and come to an end without hope.

Å, husk at mitt liv er som vind: mine øyne vil aldri se lykke igjen.

O, keep in mind that my life is wind: my eye will never again see good.

Den som ser meg nå, vil ikke se meg lenger: dine øyne vil lete etter meg, men jeg vil være borte.

The eye of him who sees me will see me no longer: your eyes will be looking for me, but I will be gone.

En sky går bort og forsvinner; så den som går ned i dødsriket, kommer ikke opp igjen.

A cloud comes to an end and is gone; so he who goes down into the underworld comes not up again.

Han vender ikke tilbake til sitt hus, og hans plass vil ikke lenger vite om ham.

He will not come back to his house, and his place will have no more knowledge of him.

Derfor vil jeg ikke holde min munn lukket; jeg vil la ordene komme ut i åndens smerte, min sjel vil rope i bitterhet.

So I will not keep my mouth shut; I will let the words come from it in the pain of my spirit, my soul will make a bitter outcry.

Er jeg et hav, eller et sjøbeist, at du setter vakt over meg?

Am I a sea, or a sea-beast, that you put a watch over me?

Når jeg sier: I min seng vil jeg finne trøst, der vil jeg få hvile fra min sykdom;

When I say, In my bed I will have comfort, there I will get rest from my disease;

Da sender du meg drømmer og syn av frykt;

Then you send dreams to me, and visions of fear;

Slik at en hard død virker bedre for min sjel enn mine smerter.

So that a hard death seems better to my soul than my pains.

Jeg har ingen lyst til livet, jeg vil ikke leve for evig! Hold deg unna meg, for mine dager er som et pust.

I have no desire for life, I would not be living for ever! Keep away from me, for my days are as a breath.

Hva er mennesket, at du har gjort ham stor, og at din oppmerksomhet er rettet mot ham,

What is man, that you have made him great, and that your attention is fixed on him,

Og at din hånd er over ham hver morgen, og at du prøver ham hvert øyeblikk?

And that your hand is on him every morning, and that you are testing him every minute?

Hvor lenge vil det vare før dine øyne snur seg bort fra meg, så jeg får et øyeblikks pusterom?

How long will it be before your eyes are turned away from me, so that I may have a minute's breathing-space?

Hvis jeg har gjort galt, hva har jeg gjort mot deg, o menneskenes vokter? Hvorfor har du gjort meg til et mål for dine slag, slik at jeg er en tretthet for meg selv?

If I have done wrong, what have I done to you, O keeper of men? why have you made me a mark for your blows, so that I am a weariness to myself?

Og hvorfor tar du ikke bort min synd, og lar mine misgjerninger ta slutt? For nå går jeg ned i støvet, og du vil søke etter meg nøye, men jeg vil være borte.

And why do you not take away my sin, and let my wrongdoing be ended? for now I go down to the dust, and you will be searching for me with care, but I will be gone.