Det skjedde i måneden Nisan, i det tjuende året av kong Artaxerxes, da vinen stod foran ham, at jeg tok opp vinen og ga den til kongen. Jeg hadde aldri før vært trist i kongens nærvær.

And it came about in the month Nisan, in the twentieth year of Artaxerxes the king, when wine was before him, that I took up the wine and gave it to the king. Now I had never before been sad when the king was present.

Kongen sa til meg: Hvorfor er ansiktet ditt trist, siden du ikke er syk? Dette må være hjertesorg. Da ble jeg meget redd;

And the king said to me, Why is your face sad, seeing that you are not ill? this is nothing but sorrow of heart. Then I was full of fear;

og jeg sa til kongen: Måtte kongen leve for alltid: skulle jeg ikke være trist i ansiktet når byen, stedet hvor mine fedres graver er, ligger øde og portene er brent med ild?

And said to the king, May the king be living for ever: is it not natural for my face to be sad, when the town, the place where the bodies of my fathers are at rest, has been made waste and its doorways burned with fire?

Da sa kongen til meg: Hva er det du ønsker? Så ba jeg til himmelens Gud.

Then the king said to me, What is your desire? So I made prayer to the God of heaven.

Og jeg sa til kongen: Hvis det behager kongen, og hvis din tjener har din velvilje, så send meg til Juda, til byen hvor mine fedres graver er, så jeg kan bygge den opp.

And I said to the king, If it is the king's pleasure, and if your servant has your approval, send me to Judah, to the town where the bodies of my fathers are at rest, so that I may take in hand the building of it.

Kongen sa til meg (dronningen satt ved siden av ham): Hvor lenge vil reisen din ta, og når vil du komme tilbake? Så det gledet kongen å sende meg, og jeg ga ham en bestemt tid.

And the king said to me (the queen being seated by his side), How long will your journey take, and when will you come back? So the king was pleased to send me, and I gave him a fixed time.

Videre sa jeg til kongen: Hvis det behager kongen, la meg få brev til styresmennene over elven, så de kan la meg dra gjennom til jeg kommer til Juda;

Further, I said to the king, If it is the king's pleasure, let letters be given to me for the rulers across the river, so that they may let me go through till I come to Judah;

og et brev til Asaf, vokteren av kongens skog, så han kan gi meg tømmer til å lage porter til borgen ved tempelet, til bymuren, og til huset jeg selv skal bo i. Og kongen ga meg dette, for min Guds hånd var over meg.

And a letter to Asaph, the keeper of the king's park, so that he may give me wood to make boards for the doors of the tower of the house, and for the wall of the town, and for the house which is to be mine. And the king gave me this, for the hand of my God was on me.

Så kom jeg til landets herskere over elven og ga dem kongens brev. Kongen hadde sendt med meg hærførere og ryttere.

Then I came to the rulers of the lands across the river and gave them the king's letters. Now the king had sent with me captains of the army and horsemen.

Da Sanballat fra Horon og Tobia, tjenestemannen, ammonitten, hørte om det, ble de svært opprørte fordi det var kommet en mann for å hjelpe Israels barn.

And Sanballat the Horonite and Tobiah the servant, the Ammonite, hearing of it, were greatly troubled because a man had come to the help of the children of Israel.

Så kom jeg til Jerusalem og ble der i tre dager.

So I came to Jerusalem and was there three days.

Om natten reiste jeg meg, tok med meg en liten gruppe menn; jeg sa ingenting til noen om hva Gud hadde lagt på mitt hjerte å gjøre for Jerusalem: og jeg hadde ingen dyr med meg, bortsett fra det jeg satt på.

And in the night I got up, taking with me a small band of men; I said nothing to any man of what God had put into my heart to do for Jerusalem: and I had no beast with me but the one on which I was seated.

Og jeg dro ut om natten, gjennom dalporten, forbi dragekilden og mot avfallsporten, mens jeg inspiserte Jerusalems murer som var brutt ned, og portene som var brent med ild.

And I went out by night, through the doorway of the valley, and past the dragon's water-spring as far as the place where waste material was put, viewing the walls of Jerusalem which were broken down, and the doorways which had been burned with fire.

Deretter dro jeg til fonteneporten og kongens dam, men det var ikke plass for dyret mitt å komme gjennom.

Then I went on to the door of the fountain and to the king's pool: but there was no room for my beast to get through.

Så om natten dro jeg opp langs bekken, inspiserte muren; så vendte jeg tilbake og kom inn igjen gjennom dalporten.

Then in the night, I went up by the stream, viewing the wall; then turning back, I went in by the door in the valley, and so came back.

Da visste ikke lederne hvor jeg hadde vært eller hva jeg gjorde; jeg hadde ennå ikke sagt noe til jødene eller prestene, eller de styrende eller lederne, eller de andre som utførte arbeidet.

And the chiefs had no knowledge of where I had been or what I was doing; and I had not then said anything to the Jews or to the priests or the great ones or the chiefs or the rest of those who were doing the work.

Så sa jeg til dem: Dere ser hvilken dårlig tilstand vi er i; hvordan Jerusalem ligger øde og portene er brent med ild: kom, la oss bygge opp Jerusalems mur, så vi ikke lenger blir til skam.

Then I said to them, You see what a bad condition we are in; how Jerusalem is a waste, and its doorways burned with fire: come, let us get to work, building up the wall of Jerusalem, so that we may no longer be put to shame.

Så fortalte jeg dem hvordan min Guds hånd hadde vært over meg, og kongens ord han hadde sagt til meg. Da sa de: La oss begynne å bygge. Så styrket de hendene sine for det gode arbeidet.

Then I gave them an account of how the hand of my God was on me, helping me; and of the king's words which he had said to me. And they said, Let us get to work on the building. So they made their hands strong for the good work.

Men da Sanballat fra Horon og Tobia, tjenestemannen, ammonitten, og Geshem, araberen, hørte om det, lo de av oss og sa: Hva er det dere gjør? Vil dere gjøre opprør mot kongen?

But Sanballat the Horonite and Tobiah the servant, the Ammonite, and Geshem the Arabian, hearing of it, made sport of us, laughing at us and saying, What are you doing? will you go against the king?

Da svarte jeg dem og sa: Himmelens Gud vil hjelpe oss; derfor vil vi hans tjenere begynne å bygge: men dere har ingen del eller rett eller krav i Jerusalem.

Then answering them I said, The God of heaven, he will be our help; so we his servants will go on with our building: but you have no part or right or any name in Jerusalem.