"Vet du når steinbukkene føder? Ser du på når dåen får kalver?

"Do you know the time when the mountain goats give birth? Do you watch when the doe bears fawns?

Kan du telle månedene de bærer? Vet du tiden når de føder?

Can you number the months that they fulfill? Or do you know the time when they give birth?

De bøyer seg ned, de føder sine unger, De avslutter sine fødselsveer.

They bow themselves, they bring forth their young, They end their labor pains.

Ungene deres blir sterke. De vokser opp på åpne marker. De drar ut og kommer ikke tilbake.

Their young ones become strong. They grow up in the open field. They go forth, and don't return again.

"Hvem har satt det ville eselet fri? Eller hvem har løsnet båndene til det raske eselet,

"Who has set the wild donkey free? Or who has loosened the bonds of the swift donkey,

Hvis hjem jeg har gjort til villmarken, Og saltlandet til hans bolig?

Whose home I have made the wilderness, And the salt land his dwelling-place?

Han forakter byens oppstyr, Hører ikke ropet fra kusken.

He scorns the tumult of the city, Neither hears he the shouting of the driver.

Fjellets rekkevidde er hans beite, Han leter etter alle grønne ting.

The range of the mountains is his pasture, He searches after every green thing.

"Vil den ville oksen villig tjene deg? Eller vil han bli hos din matkar?

"Will the wild ox be content to serve you? Or will he stay by your feeding trough?

Kan du holde den ville oksen i furen med seletøyet? Eller vil den pløye dalene etter deg?

Can you hold the wild ox in the furrow with his harness? Or will he till the valleys after you?

Vil du stole på ham, fordi hans styrke er stor? Eller vil du overlate til ham arbeidet ditt?

Will you trust him, because his strength is great? Or will you leave to him your labor?

Vil du ha tillit til at han henter hjem såkornet ditt, Og samler inn kornet fra ditt treskegulv?

Will you confide in him, that he will bring home your seed, And gather the grain of your threshing floor?

"Strutsens vinger vaier stolt; Men er de kjærlighetens fjær og dun?

"The wings of the ostrich wave proudly; But are they the feathers and plumage of love?

For hun legger eggene sine på jorden, Varmes i støvet,

For she leaves her eggs on the earth, Warms them in the dust,

Og glemmer at en fot kan knuse dem, Eller at et vilt dyr kan trampe dem.

And forgets that the foot may crush them, Or that the wild animal may trample them.

Hun behandler sine unger hardt, som om de ikke var hennes. Selv om hennes slit er forgjeves, frykter hun ikke,

She deals harshly with her young ones, as if they were not hers. Though her labor is in vain, she is without fear,

For Gud har fratatt henne visdom, Ei har han gitt henne forstand.

Because God has deprived her of wisdom, Neither has he imparted to her understanding.

Når hun løfter seg opp, Forakter hun hesten og rytterens makt.

When she lifts up herself on high, She scorns the horse and his rider.

"Har du gitt hesten styrke? Har du kledd halsen hans med en skjelvende man?

"Have you given the horse might? Have you clothed his neck with a quivering mane?

Har du fått ham til å hoppe som en gresshoppe? Hans fnysings prakt er fryktinngytende.

Have you made him to leap as a locust? The glory of his snorting is awesome.

Han tråkker i dalen, og gleder seg over sin styrke: Han møter de væpnede menn.

He paws in the valley, and rejoices in his strength: He goes out to meet the armed men.

Han håner frykten, og blir ikke motløs; Heller ikke vender han seg fra sverdet.

He mocks at fear, and is not dismayed; Neither does he turn back from the sword.

Koggeret klirrer mot ham, Den glitrende spydet og kastespydet.

The quiver rattles against him, The flashing spear and the javelin.

Han kaster seg over bakken med villskap og raseri, Heller ikke står han stille ved lyden av trompeten.

He eats up the ground with fierceness and rage, Neither does he stand still at the sound of the trumpet.

Så ofte som trompeten lyder, fnyses han, 'Aha!' Han lukter slaget langt unna, Torden av kapteiner og rop.

As often as the trumpet sounds he snorts, 'Aha!' He smells the battle afar off, The thunder of the captains, and the shouting.

"Er det ved din visdom falken svever, Og strekker sine vinger mot sør?

"Is it by your wisdom that the hawk soars, And stretches her wings toward the south?

Er det på din befaling at ørnen stiger opp, Og lager sitt rede i høyden?

Is it at your command that the eagle mounts up, And makes his nest on high?

På klippen bor han, og gjør sitt hjem, På klippens topp og festningen.

On the cliff he dwells, and makes his home, On the point of the cliff, and the stronghold.

Derfra speider han etter bytte. Hans øyne ser det langt unna.

From there he spies out the prey. His eyes see it afar off.

Hans unger suger også blod. Der de falne er, der er han."

His young ones also suck up blood. Where the slain are, there he is."