Rop høyt i strupen, hold ikke tilbake, løft din stemme som en trompet, og kunngjør for Mitt folk deres overtredelser, og for Jakobs hus deres synder.

Call with the throat, restrain not, As a trumpet lift up thy voice, And declare to My people their transgression, And to the house of Jacob their sins;

Dag etter dag søker de Meg, og ønsker å kjenne Mine veier, som et folk som har gjort rettferdighet og ikke har forlatt sin Guds dom. De ber meg om rettferdige dommer, og lengter etter Guds nærhet.

Seeing -- Me day by day they seek, And the knowledge of My ways they desire, As a nation that righteousness hath done, And the judgment of its God hath not forsaken, They ask of me judgments of righteousness, The drawing near of God they desire:

'Hvorfor har vi fastet, og Du har ikke sett det? Vi har plaget våre sjeler, og Du har ikke lagt merke til det.' Se, på fastedagen leter dere etter fornøyelse, og pålegger alt deres arbeid.

`Why have we fasted, and Thou hast not seen? We have afflicted our soul, and Thou knowest not.' Lo, in the day of your fast ye find pleasure, And all your labours ye exact.

Se, dere faster for strid og krangel, og for å slå med ondskapens neve. Dere faster ikke på en måte som i dag, for å gjøre deres røst hørt i det høye.

Lo, for strife and debate ye fast, And to smite with the fist of wickedness, Ye fast not as `to'-day, To sound in the high place your voice.

Er dette en fast som Jeg har utvalgt? En dag hvor en mann plager sin sjel? Å bøye sitt hode som et siv, og spre ut sekkestrie og aske? Kaller du dette en fast, og en dag som er ønskelig for Herren?

Like this is the fast that I choose? The day of a man's afflicting his soul? To bow as a reed his head, And sackcloth and ashes spread out? This dost thou call a fast, And a desirable day -- to Jehovah?

Er ikke dette fasten Jeg har valgt – å løse ondskapens bånd, å løsne trellets knuter, og å sette de undertrykte fri, og bryte hvert åk?

Is not this the fast that I chose -- To loose the bands of wickedness, To shake off the burdens of the yoke, And to send out the oppressed free, And every yoke ye draw off?

Er det ikke å dele ditt brød med den sultne, å ta hjem den fattige som sørger, slik at du ser de nakne og dekker dem, og ikke skjuler deg for dine egne slektninger?

Is it not to deal to the hungry thy bread, And the mourning poor bring home, That thou seest the naked and cover him, And from thine own flesh hide not thyself?

Så skal ditt lys bryte frem som morgenrøden, og din helbredelse skal komme hurtig. Din rettferdighet går foran deg, og Herrens herlighet samler deg.

Then broken up as the dawn is thy light, And thy health in haste springeth up, Gone before thee hath thy righteousness, The honour of Jehovah doth gather thee.

Da skal du kalle, og Herren skal svare; du skal rope, og Han skal si: ‘Her er Jeg.’ Hvis du fjerner åket fra din midte, fingerspissing og tomt snakk,

Then thou callest, and Jehovah answereth, Thou criest, and He saith, `Behold Me.' If thou turn aside from thy midst the yoke, The sending forth of the finger, And the speaking of vanity,

og gir til den sultne det du selv ønsker, og metter den plagedes sjel, da skal ditt lys bryte frem i mørket, og din nattskygge skal bli som middag.

And dost bring out to the hungry thy soul, And the afflicted soul dost satisfy, Then risen in the darkness hath thy light, And thy thick darkness `is' as noon.

Og Herren skal lede deg kontinuerlig, mette din sjel i tørre steder, og styrke dine bein. Du skal være som en vannrik hage, og som en kilde hvor vannet aldri svikter.

And Jehovah doth lead thee continually, And hath satisfied in drought thy soul, And thy bones He armeth, And thou hast been as a watered garden, And as an outlet of waters, whose waters lie not.

De skal bygge opp igjen de gamle ruinene, reise fundamentene for mange generasjoner, og du skal bli kalt ‘Reparatør av brudd, Gjenoppretter av stier å hvile på.’

And they have built out of thee the wastes of old, The foundations of many generations thou raisest up, And one calleth thee, `Repairer of the breach, Restorer of paths to rest in.'

Hvis du vender din fot fra sabbaten, fra å gjøre din egen vilje på Min hellige dag, og kaller sabbaten ‘En glede’, Herrens hellige dag ‘Æret’, og ærer den uten å gå dine egne veier, uten å finne din egen glede, og uten å tale unyttige ord.

If thou dost turn from the sabbath thy foot, Doing thine own pleasure on My holy day, And hast cried to the sabbath, `A delight,' To the holy of Jehovah, `Honoured,' And hast honoured it, without doing thine own ways, Without finding thine own pleasure, And speaking a word.

Da skal du fryde deg i Herren, og Jeg vil føre deg til å ri på jordens høyder, og la deg nyte Jakobs, din fars, arv. For Herrens munn har talt!

Then dost thou delight thyself on Jehovah, And I have caused thee to ride on high places of earth, And have caused thee to eat the inheritance of Jacob thy father, For the mouth of Jehovah hath spoken!