Har du ikke revet himmelen? Du steg ned, fjellene smeltet foran deg.

Didst Thou not rend the heavens? Thou didst come down, From thy presence did mountains flow,

(Som en ild som antenner halm – ild som får vann til å koke,) for å gjøre ditt navn kjent for dine motstandere, ved ditt nærvær skjelver nasjonene.

(As fire kindleth stubble -- Fire causeth water to boil,) To make known Thy name to Thine adversaries, From Thy presence do nations tremble.

Når du gjør fryktinngytende ting som vi ikke venter, du steg ned, fjellene smeltet foran deg.

In Thy doing fearful things -- we expect not, Thou didst come down, From Thy presence did mountains flow.

Helt fra gammel tid har mennesker ikke hørt, de har ikke lyttet, intet øye har sett en Gud utenom deg, som arbeider for dem som venter på ham.

Even from antiquity `men' have not heard, They have not given ear, Eye hath not seen a God save Thee, He doth work for those waiting for Him.

Du møter den som gleder seg og gjør rettferdighet; på dine veier minnes de deg. Se, du har vært vred når vi syndet; ved dem er det frelse, og vi blir reddet.

Thou hast met with the rejoicer And the doer of righteousness, In Thy ways they remember Thee, Lo, Thou hast been wroth when we sin, By them `is' continuance, and we are saved.

Vi er alle blitt urene, og som et plagg som falmer, alle våre rettferdige gjerninger; vi visner som løv, og våre synder bærer oss bort som vinden.

And we are as unclean -- all of us, And as a garment passing away, all our righteous acts; And we fade as a leaf -- all of us. And our iniquities as wind do take us away.

Det er ingen som påkaller ditt navn, som reiser seg for å holde fast ved deg, for du har skjult ditt ansikt for oss og latt oss smelte av våre synder.

And there is none calling in Thy name, Stirring up himself to lay hold on Thee, For Thou hast hid Thy face from us, And thou meltest us away by our iniquities.

Men nå, Herre, du er vår Far, vi er leiren, og du er vår former, vi er alle verkene av din hånd.

And now, O Jehovah, thou `art' our Father, We `are' the clay, and Thou our Framer, And the work of Thy hand -- all of us.

Vær ikke rasende, Herre, og husk ikke våre synder for alltid. Se, vi ber deg, vi er alle ditt folk.

Be not wroth, O Jehovah, very sore, Nor for ever remember iniquity, Lo, look attentively, we beseech Thee, Thy people `are' we all.

Dine hellige byer er blitt en ørken, Sion er blitt en ørken, Jerusalem en ødeplass.

Thy holy cities have been a wilderness, Zion a wilderness hath been, Jerusalem a desolation.

Vårt hellige og vakre hus, hvor våre fedre priste deg, har blitt brent med ild, og alle våre kjære eiendeler er blitt til ruin.

Our holy and our beautiful house, Where praise Thee did our fathers, Hath become burnt with fire, And all our desirable things have become a waste.

For dette vil du holde deg tilbake, Herre? Du forblir taus og plager oss voldsomt!

For these dost Thou refrain Thyself, Jehovah? Thou art silent, and dost afflict us very sore!'