Om natten på sengen min lette jeg etter ham som min sjel elsker; jeg lette etter ham, men fant ham ikke!

On my couch by night, I sought him whom my soul hath loved; I sought him, and I found him not!

Jeg ber, la meg stå opp og gå rundt i byen, i gatene og i de vide plassene, og lete etter ham som min sjel elsker! Jeg lette etter ham, men fant ham ikke.

-- Pray, let me rise, and go round the city, In the streets and in the broad places, I seek him whom my soul hath loved! -- I sought him, and I found him not.

Vaktene fant meg, de som går rundt i byen: 'Har dere sett ham som min sjel elsker?'

The watchmen have found me, (Who are going round about the city), `Him whom my soul have loved saw ye?'

Bare litt hadde jeg passert dem, før jeg fant ham som min sjel elsker! Jeg grep ham og lot ham ikke gå, før jeg førte ham til min mors hus, til rommet der hun som fødte meg bor.

But a little I passed on from them, Till I found him whom my soul hath loved! I seized him, and let him not go, Till I brought him in unto the house of my mother -- And the chamber of her that conceived me.

Jeg ber dere, Jerusalems døtre, ved gasellene eller hindene på marken, vekke ikke kjærligheten, la den sove til den selv ønsker det!

I have adjured you, daughters of Jerusalem, By the roes or by the hinds of the field, Stir not up nor wake the love till she please!

Hvem er dette som kommer opp fra ødemarken, lik søyler av røyk, duftende av myrra og røkelse, fra all krydder som handlerne selger?

Who `is' this coming up from the wilderness, Like palm-trees of smoke, Perfumed `with' myrrh and frankincense, From every powder of the merchant?

Se, hans leie, det er Salomos, seksti sterke menn er rundt det, av Israels mektige,

Lo, his couch, that `is' Solomon's, Sixty mighty ones `are' around it, Of the mighty of Israel,

alle med sverd i hånd, skolert i krig, hver med sverdet ved hoften, for frykt om natten.

All of them holding sword, taught of battle, Each his sword by his thigh, for fear at night.

En bår hadde kong Salomo laget seg, av Libanons tre,

A palanquin king Solomon made for himself, Of the wood of Lebanon,

stolpene av sølv, bunnen av gull, setet av purpur, midten kjærlig fôret, av Jerusalems døtre.

Its pillars he made of silver, Its bottom of gold, its seat of purple, Its midst lined `with' love, By the daughters of Jerusalem.

Gå ut og se, Sions døtre, på kong Salomo, med kronen som hans mor kronet ham med, på dagen for hans bryllup, på dagen for hans hjertes glede!

Go forth, and look, ye daughters of Zion, On king Solomon, with the crown, With which his mother crowned him, In the day of his espousals, And in the day of the joy of his heart!