1 Følg kjærligheten og begjær de åndelige gavene, men se fortrinnsvis til at dere profeterer.
2 For den som taler på et fremmed språk, taler ikke til mennesker, men til Gud, for ingen forstår ham; likevel forkyner han mysterier med ånden.
3 Men den som profeterer, taler til mennesker for deres oppbyggelse, oppmuntring og trøst.
4 Den som taler på et fremmed språk, bygger seg selv opp, mens den som profeterer, bygger opp menigheten.
5 Jeg skulle ønske at dere alle kunne tale på tunger, men enda viktigere er det at dere profeterer; for den som profeterer, er større enn den som taler på tunger, med mindre han samtidig tolker slik at menigheten kan bygges opp.
6 Brødre, om jeg skulle komme til dere og tale med tunger, hva ville det gagne dere, med mindre jeg også snakket med åpenbaring, ved kunnskap, profeti eller lære?
7 Og hva med ting uten livgivende lyd – enten det er piping eller harping – med mindre lydene er klart adskilt; hvordan skal da folk vite hva som spilles?
8 For om trompeten avgir en uklar lyd, hvem skal da gjøre seg klar til kamp?
9 Så også dere: Med mindre dere fremfører ord som er enkle å forstå, hvordan skal andre fatte hva som blir sagt? Dere snakker jo bare til lufta.
10 Det finnes tross alt mange forskjellige stemmer i verden, og ingen av dem mangler betydning.
11 Derfor, om jeg ikke forstår meningen med en tale, fremstår den for meg som et fremmed språk, og den som taler, blir for meg en fremmed.
12 Siden dere er så ivrige etter åndelige gaver, sørg for at de brukes til å bygge opp menigheten.
13 Derfor, la den som taler på et fremmed språk, be om at han får tolkning.
14 For når jeg ber med et fremmed språk, taler min ånd, men forstanden min oppnår ingen nytte.
15 Så hva da? Jeg vil både be med ånd og med forstand; jeg vil både synge med ånd og med forstand.
16 Ellers, når du velsigner med ånd, hvordan skal den som er uinnvidde kunne si Amen til din takk, når han ikke forstår hva du sier?
17 For du takker på en god måte, men den andre blir ikke oppbygd.
18 Jeg takker min Gud; jeg taler med tunger mer enn dere alle.
19 Men i menigheten foretrekker jeg å bruke min forstand med bare fem ord, slik at mine ord også kan lære andre, fremfor ti tusen ord på et fremmed språk.
20 Brødre, vær ikke barnslige i deres forståelse; selv om dere i andre henseender kan opptre barnsinnet, bør dere være voksne i innsikten.
21 I loven står det: «Med andre språk og fremmede lepper skal jeg tale til dette folk», men tross alt hører de meg ikke, sier Herren.
22 Derfor er tunger et tegn – ikke for de troende, men for dem som ikke tror; mens profeti ikke tjener de vantro, men de som tror.
23 Dersom hele menigheten er samlet på ett sted, og alle taler på tunger, og det kommer inn noen uvitende eller vantro, vil de ikke da si at dere er gale?
24 Men om alle profeterer, og en vantro eller uvitende person møter opp, blir han overbevist om alt og dømt etter alt.
25 Slik blir hemmelighetene i hans hjerte åpenbare; og når han faller på sine knær, vil han tilbe Gud og bekjenne at Gud virkelig er blant dere.
26 Hvordan er det da, brødre, når dere samles? Hver enkelt bærer sin egen salme, sitt eget lære, sitt eget språk, sin egen åpenbaring og tolkning. La alt skje til menighetens oppbygging.
27 Om noen taler med et fremmed språk, bør det være av to, eller i ytterste fall tre, og det skal skje etter tur; én bør gi tolkning.
28 Men om det ikke er noen tolk til stede, skal han tie i menigheten og tale kun til seg selv og til Gud.
29 La profetene tale én etter én, og la de andre avgjøre.
30 Om noe blir åpenbart for en som sitter ved siden av, skal den som først taler, tie stille.
31 For dere alle kan profetere én om gangen, slik at alle kan lære og bli trøstet.
32 Og profetenes ånder underordner seg profetene.
33 For Gud er ikke skaperen av forvirring, men av fred – slik det er i alle de helliges menigheter.
34 La kvinnene tie i menigheten, for det er ikke tillatt for dem å tale; de skal vise underkastelse, slik loven også bestemmer.
35 Og om de vil lære noe, skal de spørre sine egne ektemenn hjemme, for det er en skam for kvinner å tale i menigheten.
36 Hva, har Guds ord utgått fra dere, eller er det kun kommet til dere?
37 Dersom noen tror han er en profet eller har åndelige gaver, må han erkjenne at det jeg skriver til dere, er Herrens bud.
38 Men om noen er uvitende, la han være uvitende.
39 Derfor, brødre, streb etter å profetere, og forby ikke å tale med tunger.
40 La alt foregå på en anstendig og ordnet måte.