1 Dette er velsignelsen med hvilken Moses, Guds mann, velsignet Israels barn før han døde.
2 Og han sa: Herren kom fra Sinai og steg opp fra Seir til dem; han strålte frem fra fjellet Paran, og han kom med titusenvis av hellige; fra sin høyre hånd gikk en ildfull lov for dem.
3 Ja, han elsket folket; alle hans hellige er i din hånd, og de har satt seg ved dine føtter; hver og en skal motta dine ord.
4 Moses befalte oss en lov, den arv som tilhører Jakobs menighet.
5 Og han var konge i Jeshurun, da folkets ledere og Israels stammer ble samlet.
6 La Ruben leve og ikke dø; og la ikke hans folk bli få.
7 Og dette er Judas velsignelse: Han sa: Hør, Herre, Judas røst, og før ham til hans folk; la hans hender være sterke for ham, og vær en hjelp for ham mot hans fiender.
8 Om Levi sa han: La dine Thummim og dine Urim være med din hellige, den du prøvde ved Massah og med hvem du stritt ved Meribahs vanner.
9 Han sa til sin far og sin mor: ‘Jeg har ikke sett ham’; han kjente verken sine brødre eller sine egne barn, for de har holdt ditt ord og bevart din pakt.
10 De skal lære Jakob dine dommer og Israel din lov; de skal brenne røkelse for deg og helbrente ofringer på ditt alter.
11 Velsign, Herre, hans eiendom og ta imot arbeidet til hans hender; slå ned de som reiser seg mot ham og de som hater ham, så de ikke igjen reiser seg.
12 Og om Benjamin sa han: Den elskede av Herren skal bo trygt ved ham; Herren skal dekke ham hele dagen, og han skal bo mellom hans skuldre.
13 Om Josef sa han: Velsignet er hans land av Herren, for himmelens dyrebare ting, for dugg og for det dype som hviler derunder,
14 og for de kostbare frukter som solen frembringer, og for de dyrebare ting som månen utsteder,
15 og for de fremste ting i de gamle fjell, og for de dyrebare ting i de varige åsene,
16 og for de kostbare ting på jorden og alt dens fylde, og for velviljen til ham som bodde i busken: la velsignelsen komme over Josefs hode og over den som var adskilt fra sine brødre.
17 Hans herlighet er som den førstefødte av hans okse, og hans horn er som enhjørningers horn: med dem skal han drive folket sammen til jordens ender; de utgjør titusenvis av Efraim og tusenvis av Manasse.
18 Og om Sebulon sa han: Gled deg, Sebulon, over din utgang; og Isakhar, gled deg i dine telt.
19 De skal kalle folket til fjellet; der skal de ofre rettferdige ofringer, for de skal nyte overfloden fra havene og de skatter som er skjult i sanden.
20 Om Gad sa han: Velsignet den som gjør Gad mektig; han bor som et løve og river armen med hodets krone.
21 Han tok den første delen for seg selv, for der, i en del av lovgiverens arv, var han satt; og han kom med folkets ledere, han handlet etter Herrens rettferdighet og dømte med Israel.
22 Og om Dan sa han: Dan er en løveunge; han skal hoppe frem fra Bashan.
23 Og om Naftali sa han: Å, Naftali, du som er fylt med nåde og overstrømmende av Herrens velsignelse; ta besittelse over vest og sør.
24 Og om Asjer sa han: La Asjer bli velsignet med barn; la ham være elskverdig blant sine brødre, og la han dyppe sin fot i olje.
25 Dine sko skal være av jern og messing; og slik som dine dager, slik skal din styrke være.
26 Det finnes ingen som den Gud i Jeshurun, som rir på himmelen for å hjelpe deg, og i sin opphøyethet over skyene.
27 Den evige Gud er din tilflukt, og under ham er de evige armer; han skal drive fienden ut fra for deg og si: Ødelegg dem.
28 Israel skal da bo i trygghet; Jakobs kilde skal være over et land med korn og vin, og hans himler skal dryppe ned dugg.
29 Salig er du, Israel! Hvem er som deg, du folk frelst av Herren, hjelpskjoldet ditt og sverdet for din opphøyelse? Dine fiender skal vise seg løgnaktige for deg, og du skal trampe deres høye steder.