1 Dessuten sa han til meg: «Menneskesønn, spis det du finner; spis denne rullen, og gå og tal til Israels hus.»

2 Så åpnet jeg min munn, og han lot meg spise denne rullen.

3 Og han sa til meg: «Menneskesønn, la din mage spise, og fyll dine indre deler med denne rullen som jeg gir deg.» Da spiste jeg den, og den var i min munn like søt som honning.

4 Og han sa til meg: «Menneskesønn, gå og dra til Israels hus og tal med mine ord til dem.»

5 For du er ikke sendt til et folk med fremmed tale og et vanskelig språk, men til Israels hus;

6 ikke til mange mennesker med fremmed tale og et vanskelig språk, hvis ord du ikke kan forstå. Sannelig, hadde jeg sendt deg til dem, ville de ha lyttet til deg.

7 Men Israels hus vil ikke lytte til deg, for de vil ikke lytte til meg; for hele Israels hus er frekke og harde i hjertet.

8 Se, jeg har gjort ditt ansikt sterkt mot deres ansikter, og din panne sterk mot deres panna.

9 Som en diamant hardere enn flint har jeg gjort din panne: frykt dem ikke, og la deg ikke skremme av deres utseende, selv om de er et opprørsk folk.

10 Dessuten sa han til meg: «Menneskesønn, ta imot i ditt hjerte alle mine ord som jeg skal tale til deg, og hør med dine ører.»

11 Og gå, dra til de som er i fangenskap, til dine folks barn, og tal til dem, og si: «Slik taler Herren, Gud; enten de hører, eller de lar være.»

12 Så tok ånden meg opp, og jeg hørte bak meg en stemme som buldrede stort: «Velsignet være Herrens herlighet fra hans sete.»

13 Jeg hørte også lyden av vingene til de levende skapningene som rørte ved hverandre, lyden av hjulene ved siden av dem, og et stort brøl.

14 Så løftet ånden meg opp og bar meg bort, og jeg gikk i bitterhet, i heten av mitt sinn; men Herrens hånd var mektig over meg.

15 Deretter kom jeg til de i fangenskapet ved Telabib, som bodde ved Chebar-elven. Jeg satte meg der de satt og forble forundret blant dem i syv dager.

16 Og ved slutten av de syv dagene kom Herrens ord til meg og sa:

17 «Menneskesønn, jeg har gjort deg til en vekter for Israels hus. Lytt derfor til ordet fra min munn, og gi dem en advarsel fra meg.»

18 «Når jeg sier til den onde: ‘Du skal sannelig dø,’ og du ikke advarer ham eller taler for å varsle ham om å vende fra sin onde vei for å redde sitt liv, da skal den onde dø i sin urett; men hans blod vil jeg holde deg ansvarlig for.»

19 «Men dersom du advarer den onde, og han ikke omvender seg fra sin ondskap og sine onde veier, skal han dø i sin urett; dog har du frelst din sjel.»

20 «Og når en rettferdig mann vender fra sin rettferdighet og begår urett, og jeg legger en snublestein foran ham, skal han dø. Fordi du ikke har advart ham, skal han dø i sin synd, og den rettferdighet han har gjort, skal ikke bli husket; men hans blod vil jeg holde deg ansvarlig for.»

21 «Men dersom du advarer den rettferdige slik at han ikke synder, og han ikke synder, skal han sannelig leve, for han er blitt advart; slik har du også frelst din sjel.»

22 Og Herrens hånd var over meg, og han sa til meg: «Stå opp, gå ut på sletten, så skal jeg tale med deg der.»

23 Da sto jeg opp og gikk ut på sletten; og se, Herrens herlighet sto der, lik den herligheten jeg så ved Chebar-elven, og jeg falt ned på mitt ansikt.

24 Så gikk ånden inn i meg, reiste meg opp på mine føtter, og talte med meg: «Gå og lukk deg inne i ditt hus.»

25 Men du, Menneskesønn, se: de skal legge bånd på deg og binde deg fast med dem, så du ikke kan forlate dem.

26 Og jeg vil feste tungen din til ganen, slik at du blir stum og ikke kan rette dem irettes, for de er et opprørsk hus.

27 Men når jeg taler med deg, vil jeg åpne munnen din, og du skal si til dem: «Slik taler Herren, Gud: Den som hører, skal høre; den som lar være, skal avstå, for de er et opprørsk hus.»