1 Og Herren viste seg for ham på Mamres sletter, og han satt ved teltets dør midt på den hete dagen.

2 Han løftet opp blikket og så, og se, tre menn sto der ved ham. Da han så dem, løp han ut fra teltets dør for å møte dem og bøyde seg ned mot jorden.

3 Og han sa: «Min Herre, hvis jeg nå har funnet nåde i Deres øyne, så måtte De ikke vende bort fra Deres tjener.»

4 «La meg få hente litt vann, jeg ber Dem, slik at De kan vaske føttene Deres og hvile under treet.»

5 «Jeg skal hente en bit brød og gi Dem trøst; deretter kan De gå videre, for det er derfor at De har kommet til min tjener.» Og de svarte: «Gjør som du har sagt.»

6 Da skyndte Abraham seg inn i teltet til Sara og sa: «Vennligst gjør raskt klar tre mål av det fineste korn, elt det, og lag kaker på ovnen.»

7 Abraham løp så ut til flokken, hentet en ung og god kalv, og ga den til en ung tjener; han skyndte seg å tilberede den.

8 Han tok med seg smør, melk og den tilberedte kalven og stilte alt frem for dem; han stod ved dem under treet, og de åt.

9 De spurte ham: «Hvor er din kone, Sara?» Og han svarte: «Se, hun er i teltet.»

10 Han sa: «Jeg skal uten tvil vende tilbake til deg i den levetid jeg har forutbestemt, og se, din kone Sara skal få en sønn.» Og Sara hørte dette fra teltdøren, som lå bak ham.

11 Abraham og Sara var gamle, og for Sara var tiden for hennes kvinnelige fruktbarhet forbi.

12 Derfor lo Sara for seg selv og sa: «Etter at jeg har blitt så gammel, skal jeg virkelig få glede, når min Herre også er gammel?»

13 Da sa Herren til Abraham: «Hvorfor lo Sara og spurte: ‘Skal jeg virkelig føde et barn når jeg er gammel?’

14 Er det noe som er for vanskelig for Herren? Når tiden er inne, vil jeg vende tilbake til deg, og Sara skal få en sønn.

15 Men Sara benekter og sier: «Jeg lo ikke», for hun var redd. Og Herren svarer: «Nei, du lo virkelig.»

16 Da reiste mennene seg og vendte blikket mot Sodom, og Abraham fulgte med dem for å lede dem videre på veien.

17 Da sa Herren: «Skal jeg holde for Abraham det jeg nå er i ferd med å gjøre,

18 når Abraham utvilsomt skal bli en stor og mektig nasjon, og alle jordens nasjoner skal bli velsignet ved ham?

19 For jeg vet at han vil pålegge sine barn og sitt hus den vei han følger, og de vil holde Herrens lover for å utøve rettferdighet og dom, slik at Herren kan oppfylle sine løfter til Abraham.

20 Og Herren sa: «For skriket fra Sodom og Gomorra er stort, og deres synd er svært alvorlig;

21 Jeg vil nå gå ned og se om de har handlet helt slik ropet har nådd meg; og om ikke, da vil jeg få vite det.»

22 Da vendte mennene om og gikk mot Sodom, men Abraham stod fortsatt foran Herren.

23 Abraham nærmet seg og sa: «Skal du virkelig utslette de rettferdige sammen med de ugudelige?

24 Om det skulle finnes femti rettferdige i byen, vil du da ødelegge alt uten å bevare stedet for dem?

25 Det er altfor urimelig å handle slik, å drepe de rettferdige sammen med de ugudelige, sånn at de rettferdige blir som de onde. Skal ikke den allmektige dommeren over hele jorden gjøre rett?

26 Og Herren sa: «Om jeg finner femti rettferdige i Sodom, vil jeg skåne hele byen for deres skyld.»

27 Da svarte Abraham: «Se, nå har jeg tatt på meg å tale til Herren, jeg som bare er støv og aske.

28 Om det mangler fem av de femti rettferdige, vil du da ødelegge hele byen på grunn av fem?» Og han sa: «Om jeg finner førtifem, vil jeg ikke ødelegge den.»

29 Så talte han igjen og sa: «Hva om det viser seg at det finnes førti der?» Og han sa: «Jeg vil ikke gjøre det for førtis skyld.»

30 Abraham sa videre: «La Herren ikke bli sint, og la meg tale: Hva om det finnes tretti der?» Og han svarte: «Jeg vil ikke ødelegge den om jeg finner tretti.»

31 Og Abraham sa: «Se, nå tar jeg meg enda en gang til å tale: Hva om det finnes tjue der?» Og han sa: «Jeg vil ikke ødelegge den for tjues skyld.»

32 Så sa Abraham: «La Herren ikke bli sint, og la meg tale én gang til: Hva om det finnes ti der?» Og han sa: «Jeg vil ikke ødelegge den for tioms skyld.»

33 Og Herren dro sin vei med det samme etter å ha snakket med Abraham, og Abraham vendte tilbake til sitt sted.