1 Og han befalte husholderen i sitt hus og sa: Fyll mennenes sekker med mat, så mye de bærer, og legg hver manns penger i åpningen på sekken hans.

2 Og legg min kopp, sølvkoppen, i åpningen på den yngste mannens sekk, sammen med hans spannepenger. Og han handlet etter det ordet Josef hadde uttalt.

3 Så snart morgenen grydde, ble mennene sendt ut, sammen med eslene sine.

4 Da de hadde forlatt byen og var ennå ikke langt unna, sa Josef til husholderen: 'Stå opp og følg etter mennene! Og når du får dem innhentet, si til dem: Hvorfor har dere gengjeldt ondt for det gode?'

5 Er ikke dette den tingen som min herre drikker av, og ved hvilken han utøver orakel? Dere har dermed gjort ondt.

6 Han tok igjen mennene, og han talte de samme ordene til dem.

7 Og de svarte: 'Hvorfor sier vår herre disse ordene? Måtte ikke Gud la sine tjenere handle slik!'

8 Se, pengene vi fant i åpningen på sekkene våre, brakte vi tilbake til deg fra Kanaans land; hvordan skulle vi da tørre å stjele sølv eller gull fra din herres hus?

9 Den hos hvem pengene finnes, skal dø, og vi skal alle være din herres tjenere.

10 Han sa: 'La det være slik som deres ord sier: Den mannen hos hvem de blir funnet, skal være min tjener, og dere skal være uten anklage.'

11 Så tok de straks ned hver sin sekk til bakken og åpnet dem alle.

12 Han søkte nøye, og begynte med den eldste og lot den yngste være til slutt; og koppen ble funnet i Benjamins sekk.

13 Da rev de klærne sine, lastet hver sin esel, og vendte tilbake til byen.

14 Og Juda og hans brødre kom til Josefs hus, for han var fortsatt der, og de falt ned for ham på jorden.

15 Josef sa til dem: 'Hva har dere gjort? Vet dere ikke at en mann som jeg kan utøve orakel med sikkerhet?'

16 Da svarte Juda: 'Hva skal vi si til vår herre? Hva kan vi forklare for å gjøre oss fri for skyld? Gud har avslørt umoralen til dine tjenere; se, vi er din herres tjenere, både vi og han hos hvem koppen er funnet.'

17 Josef sa: 'La det være slik nå, etter deres ord: Den hos hvem koppen finnes, skal bli min tjener; men dere skal gå i fred til deres far.'

18 Da kom Juda nær og sa: 'Å, min herre, la din tjener få lov til å få et ord i din herres øre, og la ikke din vrede brenne mot meg, for du er som Farao.'

19 Min herre spurte sine tjenere: 'Har dere en far eller en bror?'

20 Og vi svarte: 'Vi har en far, en gammel mann, og en yngling, en liten en; hans bror er død, og han står alene igjen med sin mor, og faren elsker ham.'

21 Og du sa til oss: 'Ta ham med ned til meg, så jeg kan se ham med mine egne øyne.'

22 Vi svarte: 'Gutten kan ikke forlate sin far, for om han forlater ham, vil faren dø.'

23 Og du sa: 'Med mindre deres yngste bror kommer med dere, skal dere ikke se mitt ansikt igjen.'

24 Så da vi kom hjem til din tjener, vår far, fortalte vi ham ordene fra vår herre.

25 Da sa han: 'Gå ut igjen og kjøp oss litt mat.'

26 Vi sa: 'Vi kan ikke gå ned, for om gutten er med oss, da kan vi gå, for vi vil ikke møte mannens ansikt uten at han er med oss.'

27 Og din tjener, vår far, sa til oss: 'Dere vet at min kone fødte meg to sønner:'

28 Den ene forlot meg, og jeg sa: 'Han er visst ødelagt,' og jeg har ikke sett ham siden.

29 Og om dere tar også denne fra meg, og noe vondt skjer med ham, da vil dere sørge så dypt for min gamle far at hans grå hår bæres med sorg til graven.

30 For når jeg vender tilbake til din tjener, vår far, og gutten ikke er med oss siden hans liv henger sammen med guttens,

31 så vil vår far, når han oppdager at gutten ikke er med oss, dø, og dere vil sørge så inderlig for ham at hans grå hår bæres med sorg til graven.

32 For din tjener ble pant for gutten overfor vår far, da jeg sa: 'Om jeg ikke fører ham til deg, skal jeg for alltid bære skylden overfor vår far.'

33 Derfor ber jeg deg: La din tjener bli, istedenfor gutten, som din herres tjener; la gutten få gå opp med sine brødre.

34 For hvordan skal jeg gå opp til min far uten at gutten er med meg? Jeg frykter at jeg ellers vil få se den ondskapen som skal ramme min far.