Men nå forakter de som er yngre enn meg meg, de hvis fedre jeg ville ha foraktet å stille opp med flokkens hunder.

Hva kan nytte de sterke hender ha for meg, når alderen forsvant hos dem?

Av mangel og hungersnød var de ensomme; de flyktet til ødemarken, en gang øde og forlatt.

De sanket malver ved buskene og einerøtter til føde.

De ble drevet ut fra menneskenes midte, og man ropte etter dem som etter en tyv.

For å bo i dalens klipper, i jordhuler og i fjellskråninger.

Blant busker brølte de, og under nesler samlet de seg.

De var toskers barn, ja, av lavmennesker; de var mer foraktelige enn jorden.

Og nå er jeg deres sang, ja, jeg er blitt et ordtak om dem.

De avskyr meg, de flykter langt fra meg, og nøler ikke med å spytte i mitt ansikt.

For han har løsnet min snor og plaget meg, og derfor har de også sluppet løs tøyset foran meg.

Ved min høyre hånd reiser ungdomen seg; de skyver bort mine skritt og legger ødeleggelsens planer mot meg.

De ødelegger min sti, de fremprovoserer min ulykke, og de har ingen som hjelper meg.

De kom over meg som en voldsom flom, og i ødeleggelsen kastet de seg over meg.

Frykt vender seg mot meg, de forfølger min sjel som vinden, og mitt velvære forsvinner som en sky.

Nå strømmer min sjel ut over meg; dager med lidelse har tatt tak i meg.

Mine ben blir gjennomboret om natten, og mine sener finner ingen hvile.

Med den store kraften i min sykdom er mitt klesplagg forandret; det omslutter meg som kragen på min kappe.

Han har kastet meg i gjørma, og jeg er blitt som støv og aske.

Jeg roper til deg, men du hører meg ikke; jeg reiser meg opp, men du ser ikke på meg.

Du har blitt grusom mot meg; med din sterke hånd står du imot meg.

Du løfter meg opp mot vinden, lar meg fare med den, og oppløser min substans.

For jeg vet at du vil føre meg til døden og til huset som er bestemt for alt levende.

Imidlertid vil han ikke strekke ut sin hånd til graven, selv om de roper om hans ødeleggelse.

Skulle jeg ikke ha grått for den som var i nød? Var ikke min sjel preget av sorg for den fattige?

Da jeg søkte etter det gode, kom ondskap over meg; da jeg ventet på lys, senket mørket seg.

Mine tarmer koker og finner ingen hvile; lidelsens dager overmannet meg.

Jeg sørget uten sollys; jeg reiste meg opp og ropte i forsamlingen.

Jeg er en bror av drager, og en kamerat med ugler.

Huden min er mørk over meg, og mine bein er brent av flammende varme.

Min harpe har forvandlet seg til en klagesang, og myke strenger til stemmen til de som gråter.