Og da de nærmet seg Jerusalem og kom til Betfage ved Oljeberget, sendte Jesus to disipler av sted

og sa til dem: «Gå inn i landsbyen som ligger rett foran dere. Straks skal dere finne en eselhoppe som står bundet, sammen med en fole; løs dem og før dem til meg.

Hvis noen sier noe til dere, skal dere svare: 'Herren trenger dem;' da skal han straks sende dem med dere.»

Alt dette hendte for at det skulle bli oppfylt som var sagt ved profeten:

«Si til Sions datter: Se, din konge kommer til deg, mild og ridende på et esel og på en fole, lastedyrets føll.»

Disiplene gikk av sted og gjorde som Jesus hadde befalt dem.

De hentet eselet og folen og la kappene sine på dem, og han satte seg på dem.

En veldig stor mengde bredte kappene sine ut på veien, andre hogg grener av trærne og strødde ut på veien.

Folkemengdene som gikk foran og de som fulgte etter, ropte: «Hosianna, Davids sønn! Velsignet er han som kommer i Herrens navn! Hosianna i det høyeste!»

Og da han kom inn i Jerusalem, kom hele byen i bevegelse, og folk sa: «Hvem er dette?»

Mengden svarte: «Dette er profeten Jesus fra Nasaret i Galilea.»

Og Jesus gikk inn i Guds tempel og drev ut alle som solgte og kjøpte i templet, og veltet pengevekslernes bord og duehandlernes benker.

Han sa til dem: «Det står skrevet: Mitt hus skal kalles et bønnens hus, men dere har gjort det til en røverhule!»

I templet kom det blinde og lamme til ham, og han helbredet dem.

Da overprestene og de skriftlærde så de underfulle gjerningene han gjorde, og barna som ropte i templet: «Hosianna, Davids sønn!» ble de meget harme

og sa til ham: «Hører du hva disse sier?» Jesus sa til dem: «Ja, har dere aldri lest: Fra spedbarns og diendes munn har du beredt lovprisning?»

Så forlot han dem og gikk ut av byen til Betania, og der ble han natten over.

Tidlig neste morgen, da han var på vei tilbake til byen, ble han sulten.

Da han fikk se et fikentre ved veien, gikk han bort til det, men fant ikke annet enn blader. Og han sa til det: «Aldri mere skal det vokse frukt på deg!» og straks visnet fikentreet.

Disiplene så det og undret seg og sa: «Hvordan kunne fikentreet visne så raskt?»

Jesus svarte dem: «Sannelig sier jeg dere: Hvis dere har tro og ikke tviler, skal dere ikke bare kunne gjøre dette med fikentreet, men også om dere sier til dette fjellet: 'Løft deg og kast deg i havet,' skal det skje.

Og alt dere ber om i bønn med tro, det skal dere få.»

Da han kom inn i tempelområdet, kom overprestene og folkets eldste bort til ham mens han underviste og sa: «Med hvilken myndighet gjør du dette, og hvem har gitt deg denne myndigheten?»

Jesus svarte dem: «Jeg vil også spørre dere om én ting. Hvis dere svarer meg, skal jeg si dere hvilken myndighet jeg gjør dette med.

Døperen Johannes' dåp, hvor kom den fra, fra himmelen eller fra mennesker?» De diskuterte seg imellom og sa: «Hvis vi sier: Fra himmelen, vil han spørre: 'Hvorfor trodde dere ham da ikke?'

Men sier vi: fra mennesker, er vi redde folket, for alle regner Johannes som profet.»

Så svarte de Jesus: «Vi vet ikke.» Da sa han til dem: «Så sier heller ikke jeg til dere med hvilken myndighet jeg gjør dette.

Men hva mener dere? En mann hadde to sønner. Han gikk til den første og sa: 'Min sønn, gå og arbeid i vingården i dag.'

Han svarte og sa: 'Jeg vil ikke.' Men etterpå angret han seg og gikk.

Så gikk han til den andre og sa det samme. Han svarte: 'Ja, herre,' men gikk ikke.

Hvem av de to gjorde sin fars vilje?» De svarte ham: «Den første.» Jesus sa til dem: «Sannelig sier jeg dere, tollere og skjøger går før dere inn i Guds rike.

For Johannes kom til dere på rettferdighetens vei, og dere trodde ham ikke, men tollere og skjøger trodde ham. Likevel angret dere ikke senere da dere så det, så dere kunne tro ham.»

Hør en annen lignelse: En husbond plantet en vingård og satte gjerde rundt den, gravde en vinpresse i den og bygget et vakttårn. Så forpaktet han den bort til vindyrkere og reiste utenlands.

Da frukttiden nærmet seg, sendte han sine tjenere til vindyrkerne for å hente avlingen.

Men vindyrkerne tok tjenerne: én slo de, én drepte de, og én steinet de.

Igjen sendte han andre tjenere, flere enn første gang, men de gjorde det samme med dem.

Til slutt sendte han sin sønn og sa: 'Min sønn vil de vise respekt.'

Men da vindyrkerne så sønnen, sa de til hverandre: 'Dette er arvingen; kom, la oss drepe ham og ta arven hans!'

De grep ham, kastet ham ut av vingården og drepte ham.

Så når vingårdens herre kommer, hva vil han da gjøre med disse vindyrkerne?»

De sa til ham: «Han vil gi de onde en ond død og leie ut vingården til andre vindyrkere, som gir ham frukten i rette tid.»