Verse 1
Herre, jeg roper til deg; skynd deg til meg! Lytt til min røst når jeg roper til deg.
Verse 2
La min bønn bli stilt frem for deg som røkelse, og løftingen av mine hender som et kveldsoffer.
Verse 3
Sett, Herre, et vakthold foran min munn; vokt mine leppers dør.
Verse 4
La ikke mitt hjerte vende seg til noe ondt, for å utføre onde gjerninger med dem som gjør urett; la meg ikke spise av deres delikatesser.
Verse 5
La den rettferdige slå meg; det er en vennlighet. La ham irettesette meg; det er som utmerket olje, som ikke skal knuse mitt hode. For likevel skal min bønn være i deres ulykker.
Verse 6
Når deres dommere blir kastet ned på steinete steder, skal de høre mine ord, for de er behagelige.
Verse 7
Våre bein er spredt ved gravens åpning, som når en kutter og kløver ved på jorden.
Verse 8
Men mine øyne er vendt til deg, Gud Herren; i deg setter jeg min lit. Ikke la min sjel være uten hjelp.
Verse 9
Hold meg fra de snarer som de har lagt for meg, og fra fellene til dem som gjør urett.
Verse 10
La de onde falle i sine egne nett, mens jeg går fritt forbi.