1 Hvordan har Herren dekket Sions datter med en sky i sin vrede! Han har kastet Israels herlighet fra himmelen til jorden, og han har ikke husket sin fotskammel på sin vredes dag.

How hath the Lord covered the daughter of Zion with a cloud in his anger! He hath cast down from heaven unto the earth the beauty of Israel, And hath not remembered his footstool in the day of his anger.

2 Herren har oppslukt alle Jakobs boliger, uten nåde: I sin vrede har han revet ned Judas datters festninger; han har lagt dem i grus og vanæret riket og dets fyrster.

The Lord hath swallowed up all the habitations of Jacob, and hath not pitied: He hath thrown down in his wrath the strongholds of the daughter of Judah; He hath brought them down to the ground; he hath profaned the kingdom and the princes thereof.

3 I voldsom vrede har han kutte av hele Israels horn; han har trukket sin høyre hånd tilbake fra fienden: Og han har brent opp Jakob som en flammende ild, som fortærer rundt omkring.

He hath cut off in fierce anger all the horn of Israel; He hath drawn back his right hand from before the enemy: And he hath burned up Jacob like a flaming fire, which devoureth round about.

4 Han har bøyd sin bue som en fiende, han har stått med sin høyre hånd som en motstander, og har drept alt som var til behag for øyet: I Sions datters telt har han øst ut sin vrede som ild.

He hath bent his bow like an enemy, he hath stood with his right hand as an adversary, And hath slain all that were pleasant to the eye: In the tent of the daughter of Zion he hath poured out his wrath like fire.

5 Herren har blitt som en fiende, han har fortært Israel; han har oppslukt alle hennes palasser, han har ødelagt hennes festninger; og han har mangfoldiggjort sorg og klage i Judas datter.

The Lord is become as an enemy, he hath swallowed up Israel; He hath swallowed up all her palaces, he hath destroyed his strongholds; And he hath multiplied in the daughter of Judah mourning and lamentation.

6 Og han har voldsomt tatt bort sin bolig, som om det var en hage; han har ødelagt sitt møtested: Herren har fått høytidssamling og sabbat til å bli glemt i Sion, og med indignasjon i sin vrede har han avvist kongen og presten.

And he hath violently taken away his tabernacle, as if it were of a garden; he hath destroyed his place of assembly: Jehovah hath caused solemn assembly and sabbath to be forgotten in Zion, And hath despised in the indignation of his anger the king and the priest.

7 Herren har forkastet sitt alter, han har avskyet sin helligdom; han har gitt opp i fiendens hånd murene på hennes palasser: De har laget et bråk i Herrens hus, som på en høytidsdag.

The Lord hath cast off his altar, he hath abhorred his sanctuary; He hath given up into the hand of the enemy the walls of her palaces: They have made a noise in the house of Jehovah, as in the day of a solemn assembly.

8 Herren har bestemt å ødelegge Sions datters mur; han har strukket ut målesnoren, han har ikke trukket sin hånd tilbake fra ødeleggelse; og han har fått fordypningen og muren til å klage; de visner sammen.

Jehovah hath purposed to destroy the wall of the daughter of Zion; He hath stretched out the line, he hath not withdrawn his hand from destroying; And he hath made the rampart and wall to lament; they languish together.

9 Hennes porter er sunket i bakken; han har ødelagt og brutt hennes bommer: Hennes konge og hennes fyrster er blant folkeslagene hvor loven ikke er; ja, hennes profeter finner ingen syn fra Herren.

Her gates are sunk into the ground; he hath destroyed and broken her bars: Her king and her princes are among the nations where the law is not; Yea, her prophets find no vision from Jehovah.

10 De eldste av Sions datter sitter på bakken og er stille; de har kastet støv på hodene sine; de har kledd seg i sekkestrie: Jomfruene i Jerusalem bøyer hodene til bakken.

The elders of the daughter of Zion sit upon the ground, they keep silence; They have cast up dust upon their heads; they have girded themselves with sackcloth: The virgins of Jerusalem hang down their heads to the ground.

11 Mine øyne svikter av tårer, mitt hjerte er i angst; min lever er utøst på jorden, på grunn av ødeleggelsen til min folkedatter, fordi de små barna og spedbarna besvimer i byens gater.

Mine eyes do fail with tears, my heart is troubled; My liver is poured upon the earth, because of the destruction of the daughter of my people, Because the young children and the sucklings swoon in the streets of the city.

12 De sier til sine mødre: Hvor er korn og vin? Når de besvimer som sårede i byens gater, når deres sjel utøses i sine mødres fang.

They say to their mothers, Where is grain and wine? When they swoon as the wounded in the streets of the city, When their soul is poured out into their mothers' bosom.

13 Hva skal jeg vitne for deg? Hva skal jeg ligne deg med, Jerusalems datter? Hva skal jeg sammenligne deg med, for å trøste deg, Sions jomfrudatter? For skaden din er stor som havet: hvem kan helbrede deg?

What shall I testify unto thee? what shall I liken to thee, O daughter of Jerusalem? What shall I compare to thee, that I may comfort thee, O virgin daughter of Zion? For thy breach is great like the sea: who can heal thee?

14 Dine profeter har sett falske og tåpelige syner for deg; og de har ikke avdekket din synd for å føre tilbake fangenskapet ditt, men har sett falske varsler og grunner til utvisning.

Thy prophets have seen for thee false and foolish visions; And they have not uncovered thine iniquity, to bring back thy captivity, But have seen for thee false oracles and causes of banishment.

15 Alle som går forbi, klapper i hendene mot deg; de freser og rister på hodet mot Jerusalems datter og sier: Er dette byen som menn kalte fullkommenhet av skjønnhet, hele jordens glede?

All that pass by clap their hands at thee; They hiss and wag their head at the daughter of Jerusalem, `saying', Is this the city that men called The perfection of beauty, The joy of the whole earth?

16 Alle dine fiender har åpnet munnen vidt mot deg; de freser og gnager tennene; de sier: Vi har oppslukt henne; visst er dette dagen vi ventet på; vi har funnet, vi har sett det.

All thine enemies have opened their mouth wide against thee; They hiss and gnash the teeth; they say, We have swallowed her up; Certainly this is the day that we looked for; we have found, we have seen it.

17 Herren har gjort det han hadde bestemt; han har oppfylt sitt ord som han befalte i gamle dager; han har kastet ned og ikke vist medlidenhet: og han har fått fienden til å glede seg over deg; han har opphøyd dine fienders horn.

Jehovah hath done that which he purposed; he hath fulfilled his word that he commanded in the days of old; He hath thrown down, and hath not pitied: And he hath caused the enemy to rejoice over thee; he hath exalted the horn of thine adversaries.

18 Deres hjerte ropte til Herren: O mur av Sions datter, la tårer renne som en elv dag og natt; gi deg ingen ro, la ikke ditt øyes eple opphøre.

Their heart cried unto the Lord: O wall of the daughter of Zion, let tears run down like a river day and night; Give thyself no respite; let not the apple of thine eye cease.

19 Reis deg, rop ut i natten, ved begynnelsen av nattevaktene; utøs ditt hjerte som vann foran Herrens åsyn: Løft opp dine hender til ham for livet til dine små barn, som besvimer av hunger ved hver gates hode.

Arise, cry out in the night, at the beginning of the watches; Pour out thy heart like water before the face of the Lord: Lift up thy hands toward him for the life of thy young children, that faint for hunger at the head of every street.

20 Se, o Herre, og se til hvem du har gjort dette! Skal kvinnene spise sitt eget avkom, barna de har båret? Skal presten og profeten drepes i Herrens helligdom?

See, O Jehovah, and behold to whom thou hast done thus! Shall the women eat their fruit, the children that are dandled in the hands? Shall the priest and the prophet be slain in the sanctuary of the Lord?

21 Ung og gammel ligger på bakken i gatene; mine jomfruer og mine unge menn har falt for sverdet: Du har drept dem på din vredes dag; du har slaktet, og ikke vist nåde.

The youth and the old man lie on the ground in the streets; My virgins and my young men are fallen by the sword: Thou hast slain them in the day of thine anger; thou hast slaughtered, `and' not pitied.

22 Du har kalt, som på en høytidsdag, min skrekk fra alle kanter; og det var ingen som unnslapp eller ble igjen på Herrens vredes dag: Dem som jeg har båret og oppdratt, har min fiende fortært.

Thou hast called, as in the day of a solemn assembly, my terrors on every side; And there was none that escaped or remained in the day of Jehovah's anger: Those that I have dandled and brought up hath mine enemy consumed.