1 Da dette var gjort, kom lederne til meg og sa: Israels folk, prestene og levittene har ikke holdt seg atskilt fra folkene i landene, men har fulgt deres avskyeligheter, slik som kanaanittene, hetittene, perisittene, jebusittene, ammonittene, moabittene, egypterne og amorittene.

Now when these things were done, the princes drew near to me, saying, The people of Israel, and the priests and the Levites, have not separated themselves from the peoples of the lands, [doing] according to their abominations, even of the Canaanites, the Hittites, the Perizzites, the Jebusites, the Ammonites, the Moabites, the Egyptians, and the Amorites.

2 De har tatt deres døtre til koner for seg selv og for sine sønner, så den hellige ætt har blandet seg med folkene i landene. Lederne og høvdingene har vært de første i denne overtredelsen.

For they have taken of their daughters for themselves and for their sons, so that the holy seed have mixed themselves with the peoples of the lands: yes, the hand of the princes and rulers has been chief in this trespass.

3 Da jeg hørte dette, rev jeg klærne mine og min kappe, og rev av håret på hodet og i skjegget, og satte meg ned forferdet.

When I heard this thing, I tore my garment and my robe, and plucked off the hair of my head and of my beard, and sat down confounded.

4 Alle som skalv for ordene til Israels Gud samlet seg hos meg på grunn av dem fra fangenskapet som hadde syndet, og jeg satt forvirret til kveldsofferets tid.

Then were assembled to me everyone who trembled at the words of the God of Israel, because of the trespass of them of the captivity; and I sat confounded until the evening offering.

5 Ved kveldsofferet reiste jeg meg fra min ydmykelse, fortsatt med klærne og kappen revet i stykker, og falt på mine knær og strakte ut hendene mot Herren min Gud.

At the evening offering I arose up from my humiliation, even with my garment and my robe torn; and I fell on my knees, and spread out my hands to Yahweh my God;

6 Jeg sa: Min Gud, jeg skammer meg og rødmer for å løfte mitt ansikt opp til deg, min Gud, for våre misgjerninger har vokst over vårt hode, og vår skyldighet er vokst opp til himlene.

and I said, my God, I am ashamed and blush to lift up my face to you, my God; for our iniquities are increased over our head, and our guiltiness is grown up to the heavens.

7 Fra våre fedres dager har vi vært meget skyldige og frem til denne dag, og for våre misgjerninger er vi, våre konger og våre prester, blitt overgitt i hendene på kongene av landene, til sverdet, til fangenskap, til plyndring og til skam, slik som det er i dag.

Since the days of our fathers we have been exceeding guilty to this day; and for our iniquities have we, our kings, and our priests, been delivered into the hand of the kings of the lands, to the sword, to captivity, and to plunder, and to confusion of face, as it is this day.

8 Men nå er det for en liten stund blitt vist oss nåde fra Herren vår Gud, for å etterlate oss en rest som har unnsluppet, og å gi oss en nagle i hans hellige sted, slik at vår Gud kan opplyse våre øyne og gi oss noe liv i vår slaveri.

Now for a little moment grace has been shown from Yahweh our God, to leave us a remnant to escape, and to give us a nail in his holy place, that our God may lighten our eyes, and give us a little reviving in our bondage.

9 For vi er tjenere, men vår Gud har ikke forlatt oss i vår slaveri, men har utvidet miskunn mot oss i kongene av Persias nærvær, for å gi oss liv, for å reise opp vår Guds hus og reparere ruinene av det, og å gi oss en mur i Juda og i Jerusalem.

For we are bondservants; yet our God has not forsaken us in our bondage, but has extended loving kindness to us in the sight of the kings of Persia, to give us a reviving, to set up the house of our God, and to repair the ruins of it, and to give us a wall in Judah and in Jerusalem.

10 Nå, vår Gud, hva skal vi si etter dette? For vi har forlatt dine bud,

Now, our God, what shall we say after this? for we have forsaken your commandments,

11 som du har befalt ved dine tjenere profetene, og sa: Landet dere går inn i for å eie, er et urent land på grunn av folkene i landene, gjennom deres avskyeligheter, som har fylt det fra den ene enden til den andre med sin urenhet.

which you have commanded by your servants the prophets, saying, The land, to which you go to possess it, is an unclean land through the uncleanness of the peoples of the lands, through their abominations, which have filled it from one end to another with their filthiness:

12 Derfor, gi ikke deres døtre til deres sønner, og ta ikke deres døtre til deres sønner, søk ikke deres fred eller velstand for alltid, slik at dere kan være sterke og spise det gode av landet, og etterlate det som en arv til deres barn for alltid.

now therefore don't give your daughters to their sons, neither take their daughters to your sons, nor seek their peace or their prosperity forever; that you may be strong, and eat the good of the land, and leave it for an inheritance to your children forever.

13 Etter alt dette som har kommet over oss for våre onde gjerninger og for vår store skyld, da du, vår Gud, har straffet oss mindre enn våre misgjerninger fortjener og har gitt oss en slik rest,

After all that is come on us for our evil deeds, and for our great guilt, seeing that you our God have punished us less than our iniquities deserve, and have given us such a remnant,

14 skal vi igjen bryte dine bud og inngå forening med folkene som gjør disse avskyelighetene? Vil du ikke bli sint på oss inntil du har fortært oss, slik at det ikke skal være noen rest eller noen som unnslipper?

shall we again break your commandments, and join in affinity with the peoples that do these abominations? would not you be angry with us until you had consumed us, so that there should be no remnant, nor any to escape?

15 Herre, Israels Gud, du er rettferdig, for vi er etterlatt som en rest som har unnsluppet, slik som det er denne dag; se, vi står foran deg i vår skyldighet, for ingen kan stå foran deg på grunn av dette.

Yahweh, the God of Israel, you are righteous; for we are left a remnant that is escaped, as it is this day: behold, we are before you in our guiltiness; for none can stand before you because of this.