1 En salme av David, da han var i Juda ørken. Gud, du er min Gud. Jeg søker deg ivrig, min sjel tørster etter deg, min kropp lengter etter deg, i et land som er tørt og uten vann.

A Psalm of David, in his being in the wilderness of Judah. O God, Thou `art' my God, earnestly do I seek Thee, Thirsted for Thee hath my soul, Longed for Thee hath my flesh, In a land dry and weary, without waters.

2 I helligdommen har jeg sett deg, for å skue din styrke og din ære.

So in the sanctuary I have seen Thee, To behold Thy strength and Thine honour.

3 For din nåde er bedre enn livet, derfor priser mine lepper deg.

Because better `is' Thy kindness than life, My lips do praise Thee.

4 Slik vil jeg velsigne deg så lenge jeg lever, jeg løfter mine hender i ditt navn.

So I bless Thee in my life, in Thy name I lift up my hands.

5 Min sjel mettes som med de beste retter, og med jublende lepper lovsynger min munn.

As `with' milk and fatness is my soul satisfied, And `with' singing lips doth my mouth praise.

6 Når jeg ligger på mitt leie og minnes deg, tenker jeg på deg gjennom nattens timer.

If I have remembered Thee on my couch, In the watches -- I meditate on Thee.

7 For du har vært min hjelp, og under dine vingeskygge jubler jeg.

For Thou hast been a help to me, And in the shadow of Thy wings I sing.

8 Min sjel henger fast ved deg, din høyre hånd støtter meg.

Cleaved hath my soul after Thee, On me hath Thy right hand taken hold.

9 Men de som søker å ødelegge livet mitt, skal fare ned til jordens dyp.

And they who for desolation seek my soul, Go in to the lower parts of the earth.

10 De skal overgis til sverdets kraft, de skal bli til andel for rever.

They cause him to run on the edge of the sword, A portion for foxes they are.

11 Men kongen skal glede seg i Gud, hver den som sverger ved ham, skal kunne rose seg. For løgnens talere skal få deres munn lukket.

And the king doth rejoice in God, Boast himself doth every one swearing by Him, But stopped is the mouth of those speaking lies!