Ve de går ned til Egypt for å søke hjelp, og de setter sin lit til hester. De stoler på stridsvogner fordi de er mange, og på ryttere fordi de er sterke, men de søker ikke Den Hellige i Israel og vender seg ikke til Herren.

Likevel er Han også vis og bringer ulykke, og Han tar ikke sine ord tilbake. Han skal reise seg mot de ondes hus og mot dem som gjør urett.

For egypterne er mennesker og ikke Gud, og hestene deres er kjøtt og ikke ånd. Når Herren strekker ut sin hånd, vil hjelperen snuble, og den hjulpne vil falle, og alle sammen skal gå til grunne.

For så sier Herren til meg: Likesom en løve eller en ung løve brummer over byttet sitt, og en flokk gjetere kalles inn mot den, men den frykter ikke deres rop og lar seg ikke skremme av larmen, slik vil Herren, hærskarenes Gud, stige ned for å stride på Sions fjell og på dens høyde.

Som fugler som flyr, slik skal Herren, hærskarenes Gud, verne Jerusalem. Han skal beskytte og redde, spare og befrie.

Vend tilbake til Ham, dere Israel-barn, som har falt dypt i frafall.

For på den dagen skal hver mann forkaste sine sølvguder og gullguder, som deres egne hender har laget til synd.

Og Assyria skal falle, men ikke for et menneskes sverd. Et sverd som ikke tilhører en mann, skal fortære dem. De skal flykte for sverdet, og de unge krigerne skal bli treller.

Deres festning skal gå til grunne av redsel, og deres fyrster skal forskrekkes ved standarden, sier Herren, hvis ild er i Sion og hvis ovn er i Jerusalem.