Job fortsatte sin tale og sa:

Å, om jeg kunne være som i de måneder som er gått, som i de dager da Gud beskyttet meg.

Da hans lampe skinte over hodet mitt, og jeg vandret i mørket ved hans lys.

Som jeg var i mine ungdomsdager, da Guds vennskap hvilte over mitt telt.

Da Den Allmektige var med meg, og mine tjenere omgikk meg.

Da jeg vasket mine trinn i fløte, og steinen fløt for meg med bekker av olje.

Da jeg gikk ut til byporten, tok jeg min plass på torget.

De unge så meg og gjemte seg, og de eldre reiste seg og stod.

Fyrstene stoppet samtalen og la hånden på munnen.

De noble folkene dempet sin stemme, og tungen deres holdt seg fast til ganen.

Øret som hørte meg, priste meg, og øyet som så meg, vitnet for meg.

For jeg reddet den fattige som ropte om hjelp, og den farløse uten hjelp.

Den fortaptes velsignelse kom over meg, og jeg fylte enkenes hjerte med glede.

Jeg iførte meg rettferdighet, og den kledde meg, min rettferdighet var som en kappe og en turban.

Jeg var øyne for de blinde og føtter for de lamme.

Jeg var en far for de trengende, og jeg undersøkte saken for den jeg ikke kjente.

Jeg brøt kjevene til den onde og rev bort byttet fra hans tenner.

Jeg sa: 'Jeg skal dø i mitt rede, og jeg skal bli mangfoldig som sanden.

Mine røtter var spredt ut mot vannet, og dugg hvilte på grenene mine om natten.

Min ære fornyet seg stadig, og buen i min hånd ble sterk igjen.

De lyttet til meg og ventet på mine råd, de tiet i stillhet når jeg talte.

Etter min tale gjentok de ikke noe, og min tale dryppet over dem.

De ventet på meg som på regnet og åpnet munnen som til vårregnet.

Hvis jeg lo til dem, trodde de meg ikke, og min lysstyrke kunne de ikke fordrive.

Jeg valgte deres vei og satt som leder, ble sittende som en konge i sin armé, som en som trøster de sørgende.