Ved elvene i Babel, der satt vi og gråt når vi husket Sion.

På pilene i det landet hang vi opp våre harper.

For der bad de oss som hadde ført oss i fangenskap om sanger, våre undertrykkere krevde glede: «Syng for oss en av Sions sanger!»

Hvordan kan vi synge Herrens sang i et fremmed land?

Hvis jeg glemmer deg, Jerusalem, må min høyre hånd glemme sin ferdighet.

La min tunge klistre seg til ganen hvis jeg ikke husker deg, hvis jeg ikke setter Jerusalem over min største glede.

Herre, husk Edoms barn på Jerusalems dag, da de sa: «Riv ned, riv den ned til grunnen!»

Å datter Babel, du som skal bli ødelagt, lykkelig er den som gir deg igjen for det du har gjort mot oss.

Lykkelig er den som griper dine småbarn og knuser dem mot klippen.