En undervisningssang av Asaf. Lytt, mitt folk, til min lære! Vend øret til ordene fra min munn.

Jeg vil åpne min munn med ordspråk; Jeg vil fremføre gåtefulle ord fra fortiden.

Hva vi har hørt og vet, hva våre forfedre har fortalt oss,

skal vi ikke skjule for deres etterkommere. Vi vil fortelle den kommende generasjon om Herrens prisverdighet, hans kraft og under, som han har gjort.

Han opprettet et vitnesbyrd i Jakob og satte en lov i Israel, som han påla våre forfedre å lære sine barn,

slik at en fremtidig generasjon skulle kjenne det, barn som ennå ikke var født, slik at de kunne stå opp og fortelle sine barn,

og sette sin lit til Gud, ikke glemme Guds gjerninger og holde hans bud.

At de ikke skulle bli som sine fedre, en gjenstridig og egenrådig generasjon, en generasjon som ikke gjorde sitt hjerte stødig, og hvis ånd ikke var trofast mot Gud.

Efraims sønner, væpnet med bue, vendte om på kampens dag.

De holdt ikke Guds pakt, og nektet å vandre i hans lov.

De glemte hans gjerninger, hans under, som han hadde latt dem se.

Foran deres fedre gjorde han under i Egyptens land, på Soans marker.

Han delte havet og lot dem gå over, lot vannet stå som en voll.

Han ledet dem med sky om dagen, og hele natten med ildens lys.

Han kløv slike i ørkenen og lot dem drikke som av dype vann.

Han førte frem bekker fra klippen og lot vann strømme ned som en elv.

Men de syndet fortsatt mot ham, gjorde oppgjør mot Den Høyeste i ørkenen.

De fristet Gud i sitt hjerte ved å kreve mat til seg selv.

De talte mot Gud og sa: Kan Gud dekke bord i ørkenen?

Når han slo klippen, kom vannet ut og bekkene flommet; kan han også gi oss brød eller forberede kjøtt til sitt folk?

Da Herren hørte dette, ble han harm, og en ild brøt ut mot Jakob, og vrede steg mot Israel.

For de trodde ikke på Gud og stolte ikke på hans frelse.

Han bød skyene der oppe og åpnet himmelens dører,

og han lot det komme manna over dem til å spise, og ga dem korn fra himmelen.

Mennesket åt englemat. Han sendte dem mat til de ble mette.

Han lot østvinden blåse i himlene, og førte sørvinden med sin kraft.

Han regnet kjøtt over dem som støv, vingede fugler som havets sand.

Han lot dem falle midt i deres leir, rundt deres boliger.

Og de spiste og ble overmett. For han ga dem hva de begjærte.

Men før de hadde tilfredsstilt sin begjær, mens maten ennå var i deres munn,

kom Guds vrede over dem. Han slo de feteste av dem, og stanset Israels unge menn.

Alt dette til tross, syndet de fortsatt og trodde ikke på hans under.

Derfor lot han deres dager svinne bort i tomhet og deres år i skrekk.

Når han drepte dem, søkte de ham; de vendte om og lette oppriktig etter Gud.

De husket at Gud var deres klippe, Gud, Den Høyeste, deres forløser.

Men de smigret seg for ham med sine munn og løy for ham med sine tunger.

For deres hjerte var ikke trofast mot ham, og de var ikke tro mot hans pakt.

Men han var barmhjertig, sonet skyld og ødela dem ikke. Han holdt ofte tilbake sin vrede og vekket ikke opp hele sitt sinne.

For han husket at de var av kjøtt, en vind som blåser og ikke vender tilbake.

Hvor ofte gjorde de ikke opprør mot ham i ørkenen og bedrøvet ham i ødemarken!

Igjen og igjen fristet de Gud og utfordret Israels Hellige.

De husket ikke hans hånd, den dagen han forløste dem fra fienden.

Han gjorde sine tegn i Egypten og sine undere på Soans marker.

Han gjorde deres elver til blod, så de ikke kunne drikke fra sine strømmer.

Han sendte sværmer mot dem, som åt dem opp, og frosker som ødela dem.

Han overlot deres avling til gresshopper og det de hadde arbeidet med til gresshopper.

Han ødela deres vinstokker med hagl og deres morbærtrær med frost.

Han ga deres buskap over til hagl og deres flokker til lyn.

Han sendte over dem sin brennende vrede, harme og raseri og nød, en hær av ødeleggende engler.

Han ga fri vei for sin vrede; han sparede ikke deres sjeler fra døden, men overlot deres liv til pesten.

Han slo alle førstefødte i Egypten, det var begynnelsen på deres styrke i Hams telt.

Men han førte sitt folk bort som en flokk, ledet dem som en hjord i ørkenen.

Han ledet dem trygt; de var ikke redde, men havet dekket deres fiender.

Han brakte dem til sin hellige grense, til fjellet som hans høyre hånd hadde vunnet.

Han drev ut folkeslag foran dem og ga dem land etter lodd. Han lot Israels stammer bo i deres telt.

Men de fristet og gjorde opprør mot Gud Den Høyeste, og holdt ikke hans bestemmelser.

De vek av og var troløse som sine fedre; de svingte vekk som en svikaktig bue.

De gjorde ham harm med sine offerhauger og gjorde han sint med sine utskårne bilder.

Gud hørte, og han ble veldig vred; han avviste Israel fullstendig.

Han forlot boligen i Sjilo, teltet der han hadde bodd blant menneskene.

Han gav sin krafts symbol i fangenskap, sin herlighet i fiendes hånd.

Han overgav sitt folk til sverdet og ble vred på sin arv.

Deres unge menn ble fortæret av ild, og deres jomfruer ble ikke hyllet.

Deres prester falt for sverdet, og deres enker gråt ikke.

Da våknet Herren som av søvn, som en kriger oppmuntret av vin.

Han slo sine fiender på flukt, og for evig ga han dem vanære.

Han forkastet Josefs telt og valgte ikke Efraims stamme.

Men han valgte Judas stamme, Sions fjell, som han elsker.

Han bygde sin helligdom som høye steder, som jorden, som han grunnla for evigheten.

Han valgte David, sin tjener, tok ham fra fåreburene.

Bak de fødende søyene hentet han ham til å gjete Jakob, sitt folk, og Israel, sin arv.

Og han ledet dem med et opriktig hjerte, med dyktig hånd veiledet han dem.