1 Profetien om Moab: På natten ble Ar-Moab ødelagt; samme natt led Kir-Moab sitt fall.

2 Moab har dratt opp til Baith og Dibon for å sørge i fjellene, og de klager over Nebo og Medeba. Deres dype klage har nådd dem, og alle barberer hodene sine, som et symbol på dyp sorg.

3 I gatene har de kledd seg i sekk. På hustakene og i torgene gråter de alle sammen, bøyd i felles sorg over tapene.

4 Hesjbon og Eleale roper; ropene deres ekkoer helt til Jahaz. Derfor er det klagesangene fra Moabs krigere som vitner om en dyp frykt for det som vil komme.

5 Mitt hjerte roper for Moab. Deres flyktninger når helt til Soar, til Eglat-Sjelisjia. På veien til Luhit gråter de med sorg som skjærer i hjertet. På veien til Horonajim klager de dypt over ødeleggelsene.

6 For vannene i Nimrim er blitt ødelagte, gresset har tørket ut; all vegetasjon er forsvunnet.

7 Derfor samler de sine verdier og tar dem med seg til Bekkedalen, drevet av en dyp frykt for hva som vil komme.

8 Ropet har nådd rundt Moabs grenser. Klagesangen når Eglajim, og gråten sprer seg til Beer-Elim.

9 Vannene i Dimon er blodige, for jeg vil legge til mer over Dimon: en løve står klar til å angripe dem som slipper unna Moab, og over dem som blir igjen i landet.