1 Hør på meg, dere som søker rettferdighet, dere som søker Herren. Se på klippen dere er uthogd fra, og på grunnen dere er gravd ut fra.

2 Se på Abraham, deres far, og på Sara, som ga opphav til dere. Han var bare én da jeg kalte ham, men jeg velsignet ham og gjorde ham til mange.

3 For Herren trøster Sion, han trøster alle hennes ruiner. Han forvandler hennes ørken til Eden, og hennes ødemark til Herrens hage. Glede og fryd skal finnes i henne, takksigelser og sang.

4 Lytt til meg, mitt folk, og hør på meg, min nasjon. For min lov skal skinne ut fra meg, og mine lover vil være lys for folkene.

5 Min rettferdighet er nær, min frelse har gått ut, og min arm skal dømme folkene. Kystlandene skal vente på meg, og på min arm skal de sette sitt håp.

6 Løft blikket mot himmelen og se på jorden nedenfor. For himlene skal fordampe som røyk, og jorden skal slites ut som et klesplagg. De som bor der skal dø på samme måte, men min frelse skal vare for alltid, og min rettferdighet skal aldri svikte.

7 Hør på meg, dere som kjenner rettferdighet, folket som har min lov i sitt hjerte. Frykt ikke for menneskers forakt, og bli ikke skremt av deres spott.

8 For møll skal ete dem opp som et klesplagg, og mark skal ete dem som ull. Men min rettferdighet skal vare for alltid, og min frelse fra slekt til slekt.

9 Våkn opp, våkn opp, kle deg i styrke, Herrens arm. Våkn opp som i de gamle dager, som i fortidens generasjoner. Var det ikke du som hogde sønder Rahab og drepte dragen?

10 Var det ikke du som tørket ut havet, de store dypvannene, som gjorde havets dyp til en vei for de gjenløste å gå over?

11 De som er kjøpt fri av Herren skal vende tilbake og komme til Sion med jubel; evig gledet skal være over hodene deres. De skal få fryd og glede, sorg og sukk skal flykte.

12 Jeg, jeg er den som trøster dere. Hvem er du, at du frykter mennesker som dør, for menneskesønnen som snart visner?

13 Du har glemt Herren, din Skaper, som strakte ut himmelen og la jordens grunnvoll, og du frykter alltid, hele tiden, for undertrykkerens vrede. Men hvor er nå undertrykkerens vrede?

14 Snart vil den som er lenket bli løst; han skal ikke dø i fengslet, han skal ikke mangle sitt brød.

15 For jeg er Herren din Gud, som beroliger havet så dets bølger bruser. Herren, hærskarenes Gud, er hans navn.

16 Jeg har gitt mine ord i din munn og beskyttet deg i skyggen av min hånd, for å grunnlegge himlene og legge jordens grunnvoll, og si til Sion: Du er mitt folk.

17 Våkn opp, våkn opp, reise deg, Jerusalem, du som har mottatt Herrens hånd kalken med hans vrede. Du har drukket begeret med svimmelhet og tømt det helt.

18 Ingen av sønnene hun fødte, veileder henne; ingen av sønnene hun oppdro, støtter henne.

19 To ting har hendt deg — hvem skal sørge over deg? Ødeleggelse og undergang, hungersnød og sverd. Hvem skal trøste deg?

20 Dine sønner har besvimt, de ligger på hvert gatehjørne, som en antilope i et nett; de er fylt med Herrens vrede, fra trusler fra din Gud.

21 Derfor, hør dette, du elendige, og du som er beruset, men ikke av vin.

22 Så sier Herren din Gud, som forsvarer sitt folk: Se, jeg tar fra din hånd kalken med svimmelhet, begeret med min vrede; du skal ikke drikke av det igjen.

23 Jeg legger det i hendene på dine undertrykkere, som sa til deg: «Legg deg ned, så vi kan gå over deg.» Og du la deg ned som jorden, som gater for dem som gikk over.