1 Den rettferdige dør, men ingen tar seg bryet; de trofaste forsvinner, uten at noen forstår at de gode blir tatt bort fra det onde.

2 Han kommer til fred; de hviler på sine leier, den som er i rett.

3 Men kom hit, dere uredelige, dere barn av utroskap og hor.

4 Hvem håner dere? Hvem retter dere munnen mot og rekker tunge? Er dere ikke barn av opprør, løgnens avkom?

5 Dere dyrker avgudene i høyden under frodige trær; dere ofrer barnas blod i dalene, under klippehyllene.

6 Din del er blant dalens glatte steiner; de representerer din skjebne. For dem har du utøst drikkoffer og brakt grødeoffer. Tåler jeg dette?

7 På et høyt og stolt fjell har du satt sengen din. Ja, der oppe gikk du for å ofre det slaktede.

8 Bak dørstolpene satte du minnet ditt. For du bar deg åpenbart til meg, gikk opp og bredde ut sengen din; du inngikk avtale med dem, du elsket deres leie og så deres nakenhet.

9 Du dro til kongen med olje, du overgikk salvene dine; du sendte bud over lange avstander og dykket deg ned under det som er dypest.

10 På grunn av din lange ferd ble du trett, men du sa ikke: “Det er nytteløst.” Du fant nytt håp i håndens kraft; derfor ble du ikke syk.

11 Hvem fryktet du, så du ble redd og handlet falskt, og glemte meg? Har jeg ikke vært stille, ja, fra gammelt av, at du ikke fryktet meg?

12 Jeg vil gjøre din rettferdighet kjent og dine gjerninger, men de vil ikke være til nytte for deg.

13 Når du roper om hjelp, skal dine samlede krefter redde deg! Men vinden skal bære dem alle bort, som et pust skal ta dem. Men den som søker tilflukt hos meg, skal arve landet og eie mitt hellige berg.

14 Det skal bli sagt: Gjør veien bred, gjør veien bred, rydd veien, ta bort hindringene fra veien til mitt folk!

15 For så sier den Høye og Opphøyde, han som troner for evig og hvis navn er Hellig: Jeg bor i det høye og hellige, og også hos den nedtrykte og ydmyke, for å gi liv til de ydmykes ånd og gjøre de sønderknustes hjerter levende.

16 For jeg vil ikke stride evig, og jeg vil ikke alltid være vred; for da ville ånden forsvinne for mitt åsyn, og sjelene jeg har skapt.

17 På grunn av min vrede og hans grådighet skjulte jeg meg og straffet ham; jeg lot mitt ansikt være skjult i vrede. Men han vendte seg bort og hvilte på sin egen vei.

18 Jeg har sett hans veier, men jeg vil helbrede ham; jeg vil lede ham og gi ham trøst, både ham og de som sørger over ham.

19 Jeg skaper fred på leppene: Fred, fred til den fjerneste og til den nærmeste, sier Herren, og jeg vil helbrede ham.

20 Men de onde er som det opprørte havet, som ikke kan være stille, og hvis vann gjør opprør og skyller opp gjørme.

21 Det er ingen fred for de onde, sier min Gud.