1 Det var i det året kong Uzziah døde, at jeg så Herren satt på en høy trone, og kanten av hans kappe fylte tempelet.

2 Serafene sto over ham. Hver av dem hadde seks vinger: med to dekket de ansiktet, med to dekket de føttene, og med to fløy de.

3 De ropte til hverandre og sa: 'Hellig, hellig, hellig er Herren, hærskarenes Gud. Hele jorden er full av hans herlighet.'

4 Dørstokkene skalv ved stemmen til dem som ropte, og hele huset ble fylt av røyk.

5 Da sa jeg: 'Ve meg! Jeg er fortapt, for jeg er en mann med ureine lepper, og jeg bor blant et folk med ureine lepper. Mine øyne har sett Kongen, Herren, hærskarenes Gud.'

6 Da fløy en seraf til meg, og i hånden hadde han en glo som han hadde tatt med tangen fra alteret.

7 Han rørte ved leppene mine med den og sa: 'Se, denne har rørt ved leppene dine. Din skyld er fjernet, og din synd er tilgitt.'

8 Da hørte jeg Herrens røst. Han sa: 'Hvem skal jeg sende, og hvem vil gå for oss?' Og jeg sa: 'Her er jeg, send meg!'

9 Han sa: 'Gå og si til dette folket: Hør, men ikke forstå; se, men ikke skjønn.'

10 'Gjør dette folkets hjerte sløvt, og gjør ørene tunge; lukk øynene deres, så de ikke ser med øynene, hører med ørene, eller forstår med hjertet, og vender om og blir helbredet.'

11 Da sa jeg: 'Herre, hvor lenge?' Og han svarte: 'Til byene ligger øde, uten innbyggere, husene står tomme, og jorden er blitt øde og forlatt.'

12 Herren skal føre folket langt bort, og det skal bli mange ubebodde steder i landet.

13 Selv om en tiendedel blir igjen i landet, skal det også bli ødelagt igjen. Som når en terebinte eller en eik hugges ned, etterlater den en stubbe. Den stubben er en hellig rest.