1 Som når en ild brenner og grenene skjelver, for å gjøre ditt navn kjent for dine fiender, skal folkeslagene frykte deg.

2 Når du gjør fryktinngytende gjerninger, steg du ned, og fjellene skalv foran deg.

3 Fra evighet har ingen hørt, ingen lyttet, ingen øye sett en Gud foruten deg, som handler for dem som venter på ham.

4 Du møter dem som gleder seg og handler med rettferdighet; de husker deg i dine veier. Se, du var sint, men vi syndet; frelse kom til oss gjennom dem.

5 Vi er alle blitt som urene, og alle våre rettferdige handlinger er som skittent tøy. Vi visner alle som et blad, og våre synder driver oss bort som vinden.

6 Ingen påkaller ditt navn eller våkner for å gripe fatt i deg, for du har skjult ditt ansikt for oss og latt oss gå til grunne på grunn av våre synder.

7 Men nå, Herre, du er vår far. Vi er leiren, og du er vår formgiver, alle vi er verk av din hånd.

8 Bli ikke sint, Herre, og glem ikke våre synder for alltid. Se, vi ber deg, vi er alle ditt folk.

9 Dine hellige byer har blitt en ørken, Zion har blitt en ødemark, Jerusalem er blitt en forlatt by.

10 Vårt hellige og vakre tempel, der våre fedre priste deg, har blitt ødelagt, og alle våre kjære steder har blitt til ruiner.

11 Skal du være taus over alt dette, Herre? Vil du være stille og la oss lide så mye?