1 Job svarte dem og sa med en dyp følelse:

2 Å, om bare min nød kunne veies, og mine plager ble lagt sammen!

3 For nå er det tyngre enn havets sand; derfor taler jeg i min fortvilelse.

4 For Den Allmektiges piler stikker meg; min ånd lider under smerten de påfører meg; Guds redsler har rammet meg.

5 Kan et villsvin brøle over friskt gress? Rauter en okse over sitt fôr?

6 Kan noe uten smak spises uten salt? Har ikke eggehvite noe å tilføre?

7 Min sjel nekter å berøre dem; de er som uspiselig mat for meg.

8 Å, om min bønn kunne bli besvart, og Gud ville gi meg det jeg lengter så sterkt etter!

9 Å, hvis Gud ville knuse meg og trekke sin hånd bort fra meg!

10 Selv i dette ville jeg fortsatt oppleve trøst, selv om jeg måtte lide uten barmhjertighet; for jeg har ikke fornektet Guds ord.

11 Hva er min styrke, at jeg skulle ha håp? Hva er min bestemmelse, at jeg skulle forlenge mitt liv?

12 Er min styrke som stein? Eller er kroppen min som jern?

13 Finnes det virkelig ingen hjelp i meg; er all styrke virkelig borte?

14 For den som holder tilbake godhet fra sin venn, har mistet frykten for Gud.

15 Mine brødre har sviktet meg som en bekk, som bekker som tørker ut.

16 De er dekket av is og skjult under snø; ingen ser dem.

17 Når de oppvarmes, forsvinner de; når varmen kommer, glir de bort fra plassen de holder seg.

18 De som følger sine veier, forsvinner; de glir inn i ødemarken og svinner hen.

19 Karavanene fra Tema ser etter dem; Sebas reisende venter på dem.

20 De skammer seg fordi de stolte på dette; de kom dit og ble skuffet.

21 For nå er dere blitt til ingenting; dere ser det som skremmer og blir redde.

22 Sa jeg: Gi meg noe, eller kom med et bidrag fra deres rikdom?

23 Eller: Red deg fra fiendens hånd, og frels meg fra undertrykkerens grep?

24 Lær meg, så vil jeg tie; hjelp meg å forstå hva jeg har gjort galt.

25 Hvor kraftige er oppriktige ord! Men hva kan deres irettesettelser bevise?

26 Dere ønsker å irettesette ord fra en som er fortvilet, som svever som vinden?

27 Dere ville til og med kaste lodd om en farløs og inngå en avtale om deres venn.

28 Men nå, vær så snill, se på meg; ville jeg lyve for ansiktene deres?

29 Vær så snill, vend om, la det ikke være urett; ja, vend om igjen; min rettferdighet er urokkelig.

30 Er det urett i min tunge? Kan ikke min tunge skille mellom det som er rett og galt?