1 Hvordan har gullet blitt falmet? Det rene gull har mistet sin glans. De hellige steinene, som en gang ble æret, ligger forlatt på hvert hjørne av gaten.
2 De dyrebare barna i Sion, som en gang ble verdsatt som gull, omtales nå som leire, formet av en pottemaker.
3 Selv sjakalene passer på sine unger; men datteren av mitt folk er blitt like hjerteløs som en struts som forlater sitt avkom.
4 Barnets tunge tørker fast i ganen av tørst; småbarna ber om brød, men ingen gir dem noe.
5 De som tidligere nøt delikatesser, ligger nå på gaten; de som vokste opp i storhet, klamrer seg til søppelhaugene.
6 Skylden til mitt folk er verre enn synden til Sodoma, som ble ødelagt i løpet av et øyeblikk, uten at noen forsvarte den.
7 Deres fyrster var renere enn snø, hvitere enn melk; kroppene deres var rødere enn koraller, ansiktene som safirer.
8 Nå er ansiktene deres mørkere enn sot; de gjenkjenner ikke menneskene på gatene. Hudene deres henger som om de er tørre.
9 De som dør av sverd, har det bedre enn de som dør av sult, for de gråter under den tørsten de føler.
10 Ømme kvinner har kokt sine egne barn; de ble føde for dem under mitt folks undergang.
11 Herren har tømt sin vrede, han har øst ut sin brennende harme og satt Sion i brann, så grunnvollene hennes ble fortært.
12 Ingen av jordens konger eller innbyggerne i verden ville tro at fiender kunne komme inn gjennom Jerusalems porter.
13 Det skjedde på grunn av profetenes synder og prestenes misgjerninger som utøste uskyldig blod i hennes midte.
14 De gikk omkring som blinde på gatene, dekket av blod; ingen kunne røre ved klærne deres.
15 Bort, urene! ropte de til dem, bort! Kom ikke nær oss! De flyktet blant folkene, men sa: de skal ikke bo her lenger.
16 Herrens ansikt har skilt dem; han vil ikke se på dem mer. Prestene ble ikke respektert, og de eldste fikk ingen nåde.
17 Øynene våre ble trette av å vente forgjeves på hjelp; vi speidet etter en redning som ikke kom.
18 De jaget våre skritt slik at vi ikke kunne gå på gate; vår endelige dom nærmet seg, våre dager var fylt.
19 Våre forfølgere var raskere enn himmelens ørner; de forfulgte oss på fjellene og lå i bakhold for oss i ørkenen.
20 Vår egen livsånd, Herrens salvede, ble fanget i deres feller; han som vi sa: i hans skygge vil vi leve.
21 Gled deg og vær glad, Edoms datter, som bor i landet Us! Men også til deg skal begeret komme; du skal bli full og kle deg naken.
22 Din synd er sonet, Sions datter; du skal ikke lenger være i fangenskap. Men han vil straffe din synd, Edoms datter, og avsløre dine synder.