1 Da svarte Zophar fra Naamat og sa:

2 Skal ikke mengden av ord få svar? Og kan en mann som er full av ord, bli rettferdiggjort?

3 Skal løgnene dine få menn til å tie? Og når du gjør narr, skal ingen få deg til å skamme deg?

4 For du har sagt: 'Min lære er ren, og jeg er uskyldig i dine øyne.'

5 Men Gud bør tale og åpne munnen sin mot deg;

6 Og at han vil vise deg visdommens hemmeligheter, for de er dypere enn det mennesket forstår! Vit derfor at Gud krever mindre av deg enn det din ondskap fortjener.

7 Kan du gjennom søk finne ut Gud? Kan du forstå Den Allmektige fullkomment?

8 Det er så høyt som himmelen; hva kan du gjøre? Dypere enn helvete; hva kan du vite?

9 Det er lengre enn jorden, og bredere enn havet.

10 Hvis han kutter av, stenger, eller samler sammen, hvem kan hindre ham?

11 For han kjenner de som er tomme; han ser også ondskap; vil han da ikke ta dette i betraktning?

12 For en men som er tom, tror han er vis, selv om han er født som en vill eselsunge.

13 Hvis du forbereder ditt hjerte og strekker ut hendene mot ham,

14 Hvis ondskap finnes i hånden din, fjern det, og la ikke urett bo i teltet ditt.

15 For da skal du løfte opp ansiktet ditt uten feil; ja, du skal være urokkelig, og du skal ikke frykte.

16 Fordi du skal glemme din elendighet, og huske det som vann som renner bort.

17 Og din ungdom skal være lysere enn middagssolen; du skal skinne, du skal være som morgengry.

18 Og du skal være trygg, for det er håp; ja, du skal grave rundt deg, og du skal hvile i trygghet.

19 Også skal du legge deg ned, og ingen skal gjøre deg redd; ja, mange skal be om din velvilje.

20 Men de ondes øyne skal svinne; og de skal ikke unnslippe, og deres håp skal være som å gi opp åndene.