1 Pusten min er ødelagt, mine dager er over, gravene står klare for meg.

2 Finnes det ikke folk som håner meg? Blir ikke mine øyne provosert av deres hån?

3 Legg meg ned nå, sett meg som sikkerhet; hvem vil bli enige med meg?

4 For du har skjult deres hjerter for forståelse: derfor skal du ikke løfte dem opp.

5 Den som taler smiger til vennene sine, vil se barnas øyne svinne.

6 Han har gjort meg til latter blant folket; før var jeg et mål for latter.

7 Øyet mitt er også dimmet av sorg, og kroppsdeler mine er som skygger.

8 De rettferdige skal bli forundret over dette, og de uskyldige skal vekke seg mot hypokriten.

9 De rettferdige skal fortsette på sin vei, og den som har rene hender skal bli stadig sterkere.

10 Men dere, kom tilbake nå; for jeg kan ikke finne én klok mann blant dere.

11 Mine dager er over, planene mine er knust, og tankene mine er kaotiske.

12 De forvandler natten til dag; lyset er kort på grunn av mørket.

13 Hvis jeg venter, er graven mitt hus; jeg har gjort min seng i mørket.

14 Jeg har sagt til råtten, 'Du er min far'; til ormen, 'Du er min mor og søster.'

15 Og hvor er håpet mitt nå? Hvem skal se mitt håp?

16 De skal gå ned til graven, når vår hvile sammen blir til støv.