Ved elvene i Babylon satte vi oss ned og gråt mens vi husket Sion.

Vi hengte opp harpene i piltrærne ved elvene.

For der krevde de som hadde tatt oss til fange at vi skulle synge for dem; de som ødela oss ba om glede og sa: Syng oss en av Sions sanger.

Hvordan skal vi synge Herrens sang i et fremmed land?

Hvis jeg glemmer deg, Jerusalem, la min høyre hånd miste sin dyktighet.

Hvis jeg ikke husker deg, la tungen min sitte fast i ganen; hvis jeg ikke setter Jerusalem høyere enn min største glede.

Husk, Herre, hva Edom gjorde den dagen Jerusalem ble ødelagt; de ropte: Ødelegg, ødelegg, helt til grunnmuren!

Å, datter av Babylon, som skal ødelegges; lykkelig er den som gjengjelder deg det du har gjort mot oss.

Lykkelig er den som tar dine små og kaster dem ned mot steinene.