Jeg ropte til Gud med stemmen min; også til Gud, med stemmen min; han hørte meg.

På min nødens dag søkte jeg Herren; smerten forlot meg ikke om natten; sjelen min nektet å bli trøstet.

Jeg husket Gud og ble opprørt; jeg klagde, og ånden min ble overveldet. Selah.

Du holder meg våken; jeg er så opprørt at jeg ikke kan få fram et ord.

Jeg har tenkt på de gamle dager, årene fra svunne tider.

Jeg husker min sang om natten; jeg reflekterer med hjertet mitt, og ånden min søker.

Vil Herren forkaste for alltid? Vil han aldri mer vise nåde?

Er hans barmhjertighet borte for alltid? Blir hans løfter aldri brutt?

Har Gud glemt å være nådig? Har han i sinne stengt sine milde barmhjertigheter? Selah.

Og jeg sa, dette er min svakhet; men jeg vil minnes årene fra den Høyestes sterke hånd.

Jeg vil minnes Herrens gjerninger; jeg vil også huske dine under fra svunne tider.

Jeg vil også tenke på alt ditt verk og tale om dine gjerninger.

Din vei, Gud, er i helligdommen; hvem er så stor som vår Gud?

Du er Gud som gjør mirakler; du har vist din storhet blant folkene.

Du har med din sterke hånd frelst folket ditt, Jakobs og Josefs sønner. Selah.

Vannene fryktet deg, Gud; dypene ble opprørt.

Skyene slapp ut vann; lyden av himmelen ga respons; dine piler fløy i alle retninger.

Lyden av din torden var i himmelen; lynene lyste opp jorden; jorden ristet.

Din vei er i havet, og din sti i de store vannene; ingen fottrinn kan sees.

Du ledet folket ditt som en flokk av sauer, ved hånden til Moses og Aron.