Da David satt i sitt hus, sa han til profeten Natan: «Se, jeg bor i et hus av sedertre, mens Herrens paktkiste står under teltduker.»

Natan svarte David: «Gjør alt som er i ditt hjerte, for Gud er med deg.»

Samme natt kom Guds ord til Natan og sa:

«Gå og si til min tjener David: Så sier Herren: Du skal ikke bygge hus for meg å bo i.

For jeg har ikke bodd i et hus fra den dagen jeg førte Israel ut av Egypt og til denne dag, men jeg har flyttet fra telt til telt og fra tabernakel til tabernakel.

Overalt hvor jeg har vandret med hele Israel, har jeg noen gang sagt et ord til noen av Israels dommere, som jeg satte til å gjete mitt folk, og sagt: «Hvorfor har dere ikke bygd meg et hus av sedertre?»

Derfor skal du nå si til min tjener David: Så sier Herren, hærskarenes Gud: Jeg tok deg fra beitemarkene og fra å følge sauene for å være fyrste over mitt folk Israel.

Jeg har vært med deg overalt hvor du gikk, og jeg har tilintetgjort alle dine fiender foran deg. Jeg vil gjøre ditt navn stort, som navnet til de store på jorden.

Jeg vil gi et sted for mitt folk Israel og plante dem, så de kan bo på sitt sted og ikke frykte mer. Onde mennesker skal ikke lenger plage dem som før,

helt siden den tid jeg satte dommere over mitt folk Israel. Jeg vil underkue alle dine fiender. Jeg har også sagt til deg at Herren vil bygge deg et hus.

Når dine dager er omme og du går til hvile hos dine fedre, skal jeg oppreise din etterkommer etter deg, en av dine egne sønner, og jeg vil grunnfeste hans kongedømme.

Han skal bygge et hus for meg, og jeg vil gjøre hans trone fast for evig.

Jeg vil være hans far, og han skal være min sønn. Min miskunn skal jeg ikke ta fra ham, slik jeg tok den fra han som var før deg.

Jeg vil sette ham som leder i mitt hus og i mitt kongerike for evig, og hans trone skal være fast for evig.

Natan talte til David i samsvar med alle disse ordene og hele dette synet.

Da kom kong David og satte seg foran Herren og sa: «Hvem er jeg, Herre Gud, og hva er mitt hus, siden du har ført meg så langt?

Og dette var enda lite i dine øyne, Gud. Du har også talt om din tjeners hus langt fram i tiden, og du har sett på meg som på et menneske av høy rang, Herre Gud.

Hva mer kan David si til deg for den ære du har gitt din tjener? Du kjenner din tjener.

For din tjeners skyld og etter ditt hjerte har du gjort alt dette store, for å gjøre alle disse store ting kjent.

Herre, det er ingen som deg, og det er ingen Gud utenom deg, i alt vi har hørt med våre ører.

Og hvem er som ditt folk Israel, det eneste folket på jorden som Gud kom for å løskjøpe som sitt folk og gjøre seg et navn med store og fryktinngytende gjerninger ved å drive ut nasjoner for ditt folk, som du forløste fra Egypt?

Du har gjort ditt folk Israel til ditt folk for evig, og du, Herre, er deres Gud.

Nå, Herre, la det ordet som du har talt om din tjener og hans hus være sant for evig, og gjør som du har sagt.

La det stå fast, og la ditt navn bli stort for evig, så folk sier: ‘Herren, hærskarenes Gud, er Israels Gud’, og la din tjener Davids hus bestå for ditt åsyn.

For du, min Gud, har åpenbart for din tjener at du vil bygge et hus for ham. Derfor har din tjener våget å be for ditt åsyn.

Nå, Herre, du er Gud, og du har lovet din tjener denne gode ting.

Vær nå villig til å velsigne din tjeners hus, så det kan være for evig for deg. For du, Herre, har velsignet det, og det vil bli velsignet for evig.»