Etter disse hendelsene hadde Nabot fra Jisre’el en vingård i Jisre’el, ved siden av slottet til Akab, kongen i Samaria.

Akab talte til Nabot og sa: 'Gi meg din vingård, så jeg kan ha den til grønnsakshage, for den ligger nær ved mitt hus. Jeg skal gi deg en bedre vingård i bytte, eller hvis du foretrekker det, gir jeg deg penger som den er verdt.'

Men Nabot svarte Akab: 'Måtte Herren forby at jeg gir deg mine forfedres arv.'

Da gikk Akab hjem, misfornøyd og sint over det Nabot fra Jisre’el hadde sagt til ham: 'Jeg vil ikke gi deg mine forfedres arv.' Han la seg på sengen, vendte ansiktet bort og nektet å spise.

Hans kone Jesabel kom inn og spurte ham: 'Hvorfor er ditt sinn så bedrøvet, og hvorfor vil du ikke spise?'

Han svarte henne: 'Fordi jeg talte til Nabot fra Jisre’el og sa: 'Gi meg din vingård for penger, eller om du vil, gir jeg deg en annen vingård i bytte.' Men han svarte: 'Jeg vil ikke gi deg min vingård.''

Da sa Jesabel til ham: 'Er du nå konge over Israel eller ikke? Stå opp, spis og vær glad; jeg skal gi deg Nabots vingård fra Jisre’el.'

Hun skrev brev i Akabs navn, forseglet dem med hans segl og sendte dem til de eldste og de fornemme som bodde i Nabots by.

I brevene skrev hun: 'Rop ut en faste, og sett Nabot fremst blant folket.'

Sett to onde menn overfor ham som skal vitne mot ham og si: 'Du har forbandet Gud og kongen.' Deretter skal dere føre ham ut og steine ham til døde.

Borgermennene og de fornemme i hans by gjorde som Jesabel hadde pålagt dem i brevet hun hadde sendt dem.

De ropte ut en faste og satte Nabot fremst blant folket.

Så kom de to onde menn inn, satte seg overfor ham, vitnet mot Nabot foran folket og sa: 'Nabot har forbandet Gud og kongen.' De førte ham deretter ut av byen og steinet ham til døde.

Så sendte de bud til Jesabel og sa: 'Nabot er steinet og død.'

Da Jesabel hørte at Nabot var steinet og død, sa hun til Akab: 'Stå opp, ta Nabots vingård til eie, som han nektet å gi deg for penger, for han er ikke lenger i live, men død.'

Da Akab hørte at Nabot var død, gikk han ned for å ta Nabots vingård fra Jisre’el til eie.

Herrens ord kom til Elia fra Tisjbe og sa:

'Stå opp, gå ned og møt Akab, Israels konge, som er i Samaria. Akkurat nå er han i Nabots vingård, for dit har han gått ned for å ta den i eie.'

Du skal si til ham: 'Så sier Herren: Har du både myrdet og tatt i eie?' Og så skal du si til ham: 'Så sier Herren: På det stedet hvor hundene slikket opp Nabots blod, skal hundene også slikke opp ditt blod.'

Akab sa til Elia: 'Har du funnet meg, min fiende?' Elia svarte: 'Ja, jeg har funnet deg, fordi du har solgt deg til å gjøre det som er ondt i Herrens øyne.'

Se, jeg vil bringe ulykke over deg, utrydde dine etterkommere og utslette fra Akab hvert mannkjønn, både bundet og løst i Israel.

Jeg vil gjøre ditt hus lik Jeroboams hus, sønn av Nebat, og lik Baesjas hus, sønn av Ahia, fordi du har vakt min harme og fått Israel til å synde.

Om Jesabel har Herren også talt og sagt: 'Hundene skal ete Jesabel ved Jisre’els murer.'

Den som tilhører Akab og dør i byen, skal hundene spise, og den som dør på marken, skal fuglene under himmelen ete.

Ingen var som Akab, som solgte seg til å gjøre det onde i Herrens øyne, lokket av sin kone Jesabel.

Han handlet med avsky og fulgte avguder, slik amorittene hadde gjort, dem Herren drev ut for Israels barn.

Da Akab hørte disse ordene, flerret han sine klær, kledde seg i sekk, fastet, sov i sekk og gikk ydmyk.

Da kom Herrens ord til Elia fra Tisjbe:

'Har du sett hvordan Akab har ydmyket seg for meg? Siden han har ydmyket seg for meg, vil jeg ikke la ulykken komme i hans dager. Jeg vil bringe ulykken over hans hus i hans sønns dager.'